Bedre enn originalen

​​Rain Man
Premiere: 11. januar 
Sted: Christiania Teater

​Med: Nicolai Cleve Broch, Bjarte Hjelmeland, Anette Amelia Larsen, Jannike Kruse, Ulla Marie Broch, Per Frisch
Regi: Hanne Tømta 
«Rain Man» er en forestilling basert på den Oscar-vinnende amerikanse filmen med Tom Cruise og Dustin Hoffman. 
 
Tekst: René Zografos Foto: Fredrik Arff
Bilselgeren Charlie Babbitt (Nicolai Cleve Broch) har kun to fokus i livet: seg selv og penger. 
Og da han mottar nyheten om at hans rike far har gått bort, håper han å arve familieformuen. Gleden blir imidlertid kortvarig da han får vite at faren har testamentert alle pengene til sin hittil ukjente bror Raymond (Bjarte Hjelmeland). Charlie har aldri vært klar over brorens eksistens da Raymond i alle år har vært gjemt bort på en institusjon.
Raymond er en autistisk mann med helt spesielle evner og en forkjærlighet for tall. Han kan for eksempel huske telefonkatalogen utenat.
Charlie tar så Raymond med på en biltur i nord- Amerika der han håper å karre til seg formuen som er tiltenkt Raymond. Til tross for de store ulikhetene dem imellom, ser vi to brødre som finner hverandre etter hvert. 
 
Filmversjonen av Rain Man fra 1989 er hverdagslig, lavmælt og handlingen siger frem i ganske så daft tempo, og filmens suksess avgjorde i stor grad om skuespillerne leverte troverdige roller.  
For teaterversjonen så var jeg derfor, i utgangspunktet, tvilende på om dette lot seg overføre til scene uten at publikum skulle kjede seg for mye. For man skulle tro at det å forsøke seg på å gjøre om den ikoniske spillefilmen til et teaterstykke, ville være dumdristig. Men på Christiania Teater så satses det, det skal sies. Og ikke nok med det så er teatersjefen, Bjarte Hjelmeland, så «freidig» at han ansetter seg selv til en av de to hovedrollene. Med det bakteppet, så må det vel være duket for tidenes største mageplask i Norges teaterhistorie – for alle vet jo at originalene alltid er best, og hvem kan slå selveste Hollywood?

Kulissene i Christiania Teater er enkle, men smart og lekkert utført med dust lys i neonfarger i bakgrunnen, og det blir aldri glorete. Hadde jeg ikke kjent på kulden rett før jeg gikk inn teatersalen en januarkveld, så kunne jeg i et forglemmelig øyeblikk tenkt at jeg befant meg i lobbyen på et kult Art Deco hotel på Ocean Drive i Miami. 
Teaterutgaven av Rain Man var et varmt og fint gjensyn. Vi får servert en forestilling der vi i publikum får tid til å tenke på det aller viktigste i livet; relasjoner, kjærlighet og familie – og risikoen for å tape alt dette. 
Men forestillingen er som nevnt avhengig av at skuespillerne leverer. Hjelmeland som autistisk, var overraskende god og troverdig, ikke en eneste gang så jeg han falle ut av karakter på de to timene forestillingen varte. Men den store stjerna var Nicolai Cleve Broch. Han bærer forestillingen, og er på scenen fra start til slutt. Han er alt fra fly forbanna til øm og sårbar, og klarer kunststykket ved å få oss publikummere til å føle det samme som han selv. Og jeg kan ikke få presisert det nok, her ser vi skuespillere som lever rollene – som ikke bare viser irritasjonen og frustrasjon, men som opplever det – og tar oss i publikum med så også vi kan vri oss rundt i ulike sinnsstemninger. Mesterlig gjort. 
Bekymringen jeg hadde var grunnløs. For teaterversjonen av Rain Man er bedre enn filmen, og det sier ikke lite da filmen er blant historiens mest populære filmer. Handlingen er den samme, men teaterversjonen er mer moderne – mer underholdene – og ikke så treg som filmversjonene er, og skuespillet er faktisk bedre, for man kan lett la seg friste til å overspille - slik de gjør i filmen. Men denne balansegangen har regissøren, Hanne Tømta, løst på en særdeles klok og troverdig måte. Det kan faktisk ikke gjøres bedre. 
Norge ved Christiana Teater i Oslo har, slik jeg opplever det, slått knock out på USA og Hollywood - for teaterversjonen er ikke bare god, men eksepsjonelt bra og mye bedre enn originalen på film. Og det er det bare å ta av seg hatten for!