Nordmenn er ikke rasister

Tekst: Re​né Zografos
Nå er jeg faktisk litt lei av disse gnålebiterne som løfter rasistkortet hver gang livet går dem litt i mot

Jeg er selv halvt gresk. Da min far kom til Oslo fra Hellas på 60-tallet, opplevde han rasisme på nært hold. Degos og pakkis, var bare noen av skjellsordene som ble ropt etter ham. Og ikke rent sjelden ble han bydd opp til juling av flere etniske nordmenn bare på grunn av at han så annerledes ut. Det smerter meg hver gang jeg hører hans historier om hvordan han ble mottatt den gangen, og det overrasker meg at han ble oppattet så annerledes da de eneste åpenbare forskjellene var at han hadde litt mørkere hår, samt et litt mer gebrokkent språk enn oss andre.

Jeg husker også første gang jeg så en neger i Oslo. Jeg syntes det var så kult, for sånt hadde jeg tidligere bare sett på TV. Ja vi kalte en afrikaner for neger den gangen, og ingen brydde seg om det, ei har det aldri vært et skjellsord å bli kalt blekansikt, som Sølvpilen kalte Falk for, i min favorittegneserie som ung. At folk med lys hud blir kalt for white trash, som oversatt blir til hvitt søppel, vekker aldri de store debattene i Norge. Nei, rasisme går vist bare én vei; fra en lyshudet til en mørkhudet. Skal du beskrive et menneske fra et annet sted i verden, må du altså holde tunga veldig rett i munnen; hvis ikke kan du bli stemplet som rasist.
Men Norge den gangen min far kom til landet, er ikke som Norge i dag. De som kaller Norge et rasistisk land i år 2020 må ta en nøyere sjekk på hvilke verdier Norge har. Norge er et land med nasjonaliteter fra hele verden. Norge tilbyr sosiale goder til alle innbyggere som trenger det, og uansett bakgrunn. Norske bedrifter har ordninger der nordmenn med innvandrerbakgrunn blir kvotert foran andre. Det er religionsfrihet i Norge. Muslimer og andre trosamfunn får støtte til deres respektive organisasjoner og til infrastruktur som f.eks til en moské eller synagoge.

Og nordmenn flest, slik jeg kjenner dem, ønsker utlendinger velkommen med åpne armer. Det er ikke mange land i verden der det er så lett å være innvandrer i som i Norge. I Norge behandler vi folk flest med verdighet. Selvfølgelig er det feil som kan gjøres i systemene og noen nordmenn kan oppføre seg rasistiske, men generelt er Norge et godt land for de som vil komme hit for å integrere seg. Mange jeg kjenner, inkludert meg selv, synes det er en gave å ha et flerkulturelt samfunn. Vi både omfavner og inkluderer. Men at det settes krav til folk om at vi ikke tolerer f. eks kriminalitet, bør ikke være så urimelig. 

Ei afrikansk jente som bodde i Norge fortalte meg følgende en gang; 
- Det er da ikke mange rasister i Norge. Jeg håper du vet hvor de verste rasistene befinner seg? De er der jeg kommer fra, i Afrika, de ulike folkegruppene mellom, der opplever du reelt hat. 
Jeg har senere spurt andre afrikanere om det samme og de sier seg enig i påstanden. Men også i Afrika er det selvfølgelig store forskjeller. Og ser vi på andre land, som Trumps USA , og som i Sverige med de problemene de har med innvandring, og som i sentrale land i Europa som har hatt betydelig med innvandring i mange år, så må Norge betraktes som et fredfylt land som ønsker alle folkeslag velkommen.

Jeg tror også en del innvandrere har problemer med å skille rasisme med kritikk. Det er helt vanlig for folk flest å møte motstand i dagliglivet som på skolen eller på jobben. Mange av oss havner ofte i konflikter og diskusjoner og har krevende samtaler med andre som er uenige med oss. Ingen liker slike situasjoner, men dette er ikke ensbetydende med at ingen liker hudfargen din. Når en innvandrer opplever uenigheter som dette har jeg dessverre sett rasistkortet, grunnløst, blitt dratt opp gang etter gang. Er du uenig eller kritisk til en innvandrer, så kan man altså bli oppfattet som rasist. 
Med mitt utenlandske etternavn, har sikkert jobbsøknaden min noen ganger blitt lagt nederst i bunken, men jeg har da vel aldri kalt noen en rasist av den grunn. Hvorfor skulle jeg det? Det kan være helt andre årsaker til at jeg ikke kom til intervju. Kanskje jeg selv burde ringt å snakket med bedriften som jeg ønsket å jobbe i? Kanskje de var usikre på om jeg var skrive- eller talefør på norsk. Kan det også finnes en mulighet for at de så etter andre kvaliteter enn de jeg hadde? Men sånt har en del innvandrere virkelig vanskeligheter med å forstå, og mange drar derfor opp rasistkortet.

​Så til både innvandrere og nordmenn som gnåler over rasisme og at Norge er et så dårlig land. Jeg vet ikke om et bedre sted i verden som ivaretar folks rettigheter, menneskeverd, og velferd. Og sammenlign gjerne om hvilke muligheter som i finnes i et land som Norge, kontra andre land i verden. 
Selvfølgelig har vi problemer og utfordringer i Norge også, men rasisme er ikke en av dem. Vi nordmenn, slik jeg kjenner dem, velger venner etter personlige egenskaper og ikke hudfarge. Og til deg som er ny her i landet; Du har kommet til et land med et hav av muligheter som inkluderer både frihet, velstand og vennskap, og ja, vi setter pris på deg som menneske, helt uavhengig av hudfarge.