Med: Nicolai Cleve Broch, Bjarte Hjelmeland, Anette Amelia Larsen, Jannike Kruse, Ulla Marie Broch, Per Frisch Regi: Hanne Tømta «Rain Man» er en forestilling basert på den Oscar-vinnende amerikanse filmen med Tom Cruise og Dustin Hoffman. Tekst: René Zografos Foto: Fredrik Arff Bilselgeren Charlie Babbitt (Nicolai Cleve Broch) har kun to fokus i livet: seg selv og penger. Og da han mottar nyheten om at hans rike far har gått bort, håper han å arve familieformuen. Gleden blir imidlertid kortvarig da han får vite at faren har testamentert alle pengene til sin hittil ukjente bror Raymond (Bjarte Hjelmeland). Charlie har aldri vært klar over brorens eksistens da Raymond i alle år har vært gjemt bort på en institusjon. Raymond er en autistisk mann med helt spesielle evner og en forkjærlighet for tall. Han kan for eksempel huske telefonkatalogen utenat. Charlie tar så Raymond med på en biltur i nord- Amerika der han håper å karre til seg formuen som er tiltenkt Raymond. Til tross for de store ulikhetene dem imellom, ser vi to brødre som finner hverandre etter hvert. Filmversjonen av Rain Man fra 1989 er hverdagslig, lavmælt og handlingen siger frem i ganske så daft tempo, og filmens suksess avgjorde i stor grad om skuespillerne leverte troverdige roller. For teaterversjonen så var jeg derfor, i utgangspunktet, tvilende på om dette lot seg overføre til scene uten at publikum skulle kjede seg for mye. For man skulle tro at det å forsøke seg på å gjøre om den ikoniske spillefilmen til et teaterstykke, ville være dumdristig. Men på Christiania Teater så satses det, det skal sies. Og ikke nok med det så er teatersjefen, Bjarte Hjelmeland, så «freidig» at han ansetter seg selv til en av de to hovedrollene. Med det bakteppet, så må det vel være duket for tidenes største mageplask i Norges teaterhistorie – for alle vet jo at originalene alltid er best, og hvem kan slå selveste Hollywood?  Kulissene i Christiania Teater er enkle, men smart og lekkert utført med dust lys i neonfarger i bakgrunnen, og det blir aldri glorete. Hadde jeg ikke kjent på kulden rett før jeg gikk inn teatersalen en januarkveld, så kunne jeg i et forglemmelig øyeblikk tenkt at jeg befant meg i lobbyen på et kult Art Deco hotel på Ocean Drive i Miami.
Teaterutgaven av Rain Man var et varmt og fint gjensyn. Vi får servert en forestilling der vi i publikum får tid til å tenke på det aller viktigste i livet; relasjoner, kjærlighet og familie – og risikoen for å tape alt dette. Men forestillingen er som nevnt avhengig av at skuespillerne leverer. Hjelmeland som autistisk, var overraskende god og troverdig, ikke en eneste gang så jeg han falle ut av karakter på de to timene forestillingen varte. Men den store stjerna var Nicolai Cleve Broch. Han bærer forestillingen, og er på scenen fra start til slutt. Han er alt fra fly forbanna til øm og sårbar, og klarer kunststykket ved å få oss publikummere til å føle det samme som han selv. Og jeg kan ikke få presisert det nok, her ser vi skuespillere som lever rollene – som ikke bare viser irritasjonen og frustrasjon, men som opplever det – og tar oss i publikum med så også vi kan vri oss rundt i ulike sinnsstemninger. Mesterlig gjort. Bekymringen jeg hadde var grunnløs. For teaterversjonen av Rain Man er bedre enn filmen, og det sier ikke lite da filmen er blant historiens mest populære filmer. Handlingen er den samme, men teaterversjonen er mer moderne – mer underholdene – og ikke så treg som filmversjonene er, og skuespillet er faktisk bedre, for man kan lett la seg friste til å overspille - slik de gjør i filmen. Men denne balansegangen har regissøren, Hanne Tømta, løst på en særdeles klok og troverdig måte. Det kan faktisk ikke gjøres bedre. Norge ved Christiana Teater i Oslo har, slik jeg opplever det, slått knock out på USA og Hollywood - for teaterversjonen er ikke bare god, men eksepsjonelt bra og mye bedre enn originalen på film. Og det er det bare å ta av seg hatten for!
0 Comments
  «Et Glass Til» Premiere: 12. januar Sted: Christiania Teater Med: Sven Nordin, Christian Skolmen, Ingar Helge Gimle og Nader Khademi Regi: Mattis Herman Nyquist Basert på den Oscar-vinnende danske filmen «Druk» av Thomas Vinterberg der Mats Mikkelsen har hovedrollen Tekst: René Zografos
En teaterforestilling har anledning til å berøre sitt publikum på alle tenkelige måter. Alt etter hva som pågår på scenen, gir den oss en slags sinnsstemning enten vi vil det eller ei. Glede, håp, innesluttet, storslagenhet, frykt, humor, kjærlighet og magi er alle elementer som gjør at vi går til billettlukene for å bli tatt med til en flyktig verden som er annerledes enn den vi lever i til daglig. Men forestillingen «Et Glass Til», gir oss verken drømmer eller virkelighetsflukt. Den gir oss de harde realitetene i hverdagen - helt usminket. Også dreier det seg om alkohol. Mye alkohol. «Et Glass Til» handler om fire lærere som begynner å eksperimentere med alkoholinntak for å bli bedre forelesere og generelt ha det bedre i en hverdag som har tatt overhånd i livene deres. De bestemmer seg for å teste en påstått teori om at mennesket er født med en halv promille for lite i blodet, men etter hvert øker de promillegrensen gang på gang. Oppvisning i teaterkunst Vi som var så heldige å få være på Christiania Teater denne torsdagen for å se teaterversjonen av «Et Glass Til», opplevde noe helt spesielt og jeg hopper rett til skuespillerne. For det er de som er alt i denne forestillingen - som også byr på ganske mye humor – tro det eller ei. Og det er nettopp denne berg- og dalbanen av inntrykk skuespillerne gir oss som er det helt særegne for denne oppvisningen i teaterkunst. I det ene øyeblikket ler vi så høyt at sidemannen nesten blir flau, i det neste blir vi så melankolske at vi tar en selvransakelse på hva vi har gjort med livene våre frem til nå. Selv noen timer etter forestillingens slutt, tvinger de hamrende ordene til skuespillerne fortsatt seg inn i hjerteroten som får en til å tenke på aldring, ensomhet, usikkerhet, venner som har gått bort og mye, mye mer. Men ikke sånn at man blir totalt bedrøvelig av det, men mer som en filosofisk gjennomgang av livets harde brutaliteter. Vi var vitne til noe historisk bra på en teaterscene i Norge i form av godt skuespill denne kvelden. Ingar Helge Gimle, som gymlærer Martin, må da være noe av det mest episke vi har sett på en norsk teaterscene – ikke visste jeg han hadde det i seg. Brilliant! Christian Skolmen må også fremheves - han ga oss atskillige latterkuler og alt i alt var castingen en innertier. Avslutningsvis vil jeg gratulere ildsjelene bak det helt nyåpnede Christiania Teater med deres aller første forestilling. Får vi liknende kvalitet fremover så har vi publikummere mye å se frem til. Og i en verdensituasjon med pandemier, krig og økonomisk usikkerhet, er kunsten dere viser oss viktigere enn noen gang. |
RSS Feed
