​Med: Nicolai Cleve Broch, Bjarte Hjelmeland, Anette Amelia Larsen, Jannike Kruse, Ulla Marie Broch, Per Frisch
Regi: Hanne Tømta 
«Rain Man» er en forestilling basert på den Oscar-vinnende amerikanse filmen med Tom Cruise og Dustin Hoffman. 
 
Tekst: René Zografos Foto: Fredrik Arff
Bilselgeren Charlie Babbitt (Nicolai Cleve Broch) har kun to fokus i livet: seg selv og penger. 
Og da han mottar nyheten om at hans rike far har gått bort, håper han å arve familieformuen. Gleden blir imidlertid kortvarig da han får vite at faren har testamentert alle pengene til sin hittil ukjente bror Raymond (Bjarte Hjelmeland). Charlie har aldri vært klar over brorens eksistens da Raymond i alle år har vært gjemt bort på en institusjon.
Raymond er en autistisk mann med helt spesielle evner og en forkjærlighet for tall. Han kan for eksempel huske telefonkatalogen utenat.
Charlie tar så Raymond med på en biltur i nord- Amerika der han håper å karre til seg formuen som er tiltenkt Raymond. Til tross for de store ulikhetene dem imellom, ser vi to brødre som finner hverandre etter hvert. 
 
Filmversjonen av Rain Man fra 1989 er hverdagslig, lavmælt og handlingen siger frem i ganske så daft tempo, og filmens suksess avgjorde i stor grad om skuespillerne leverte troverdige roller.  
For teaterversjonen så var jeg derfor, i utgangspunktet, tvilende på om dette lot seg overføre til scene uten at publikum skulle kjede seg for mye. For man skulle tro at det å forsøke seg på å gjøre om den ikoniske spillefilmen til et teaterstykke, ville være dumdristig. Men på Christiania Teater så satses det, det skal sies. Og ikke nok med det så er teatersjefen, Bjarte Hjelmeland, så «freidig» at han ansetter seg selv til en av de to hovedrollene. Med det bakteppet, så må det vel være duket for tidenes største mageplask i Norges teaterhistorie – for alle vet jo at originalene alltid er best, og hvem kan slå selveste Hollywood?

Av René Zografos 
​
Jersey Boys handler om fire gutter i et boyband og deres vei mot berømmelse. Etter mye om og men ble bandet hetende Four Seasons. Vi møter tidlig en uerfaren Frankie Valli og resten av bandet fra starten av deres karriere til de blir store stjerner. Mellom de epokene er det mye drama rundt damer, spillegjeld, lovbrudd med påfølgende fengselsopphold og andre intriger. 
 
Egentlig er Jersey Boys en litt pussig musikal der hovedrollene også har fortellerstemmer, men det fungerer faktisk ganske greit og gjør at vi forstår historien bedre. 
Det som dog er litt komisk er kontrasten mellom deres råtøffe image og deres til tider altfor sukkersøte melodier som det kan bli litt for mange av. Det er en påminnelse om at tiden har gått og at en biografisk musikal fra virkelighetens verden ikke kan tøyes og bøyes sånn som man vil ha den til, for å gjøre den mer «up to date.» Men bevares, man kan ikke klage på musikken i musikal som inneholder låter som: «Can’t take my eyes off of you», «Walk like a man», «Sherry», «Big Girls Don’t Cry» og mange flere. Men de kunne likevel vært produsert mer etter dagens standard.
En låt som mange nok har hørt tidligere, men som ikke er med i forestillingen er tittelsporet til den udødelige klassikeren «Grease» av Frankie Valli som han gjorde som soloartist. Den skulle nok mange ha likt å høre her.  
 
Atle Pettersen, som har hovedrollen som Frankie, er den som virkelig får jobbet for lønna denne kvelden. Det er sjeldent han ikke er å se på scenen. Og det er nok ikke alle som forstår hvor krevende det er å huske alle monologene, koreografien, låttekstene, for å dra dette i land. Det er rett og slett imponerende. Også synger han bra også, og det er heller ikke hvem som helst som kan ligge i høy falsett i et show som pågår i mer enn to timer uten tilsynelatende være preget av det. Det er fristende å bruke positive floskler på prestasjonen hans, men at dette er Atle Pettersens store øyeblikk som performer er ikke å ta for mye i. Men det er flere som imponerer, og det blir rett og slett urettferdig å dra opp flere navn uten å nevne alle sammen, for sjelden har jeg sett en så stødig casting der alle virker å være på rett plass. Og det er ganske så sjeldent. Likevel skulle jeg gjerne sett litt mer av alle de andre og litt mindre av de fire hovedrollehaverne. For denne forestillingen viser oss igjen hvor mye talent som vi har her i landet, som fortjener enda mere plass på scenen. 
Om vi ser bort fra litt forbigående lydproblemer, (som det normalt skal være på en premiere) så sitter det meste som det skal. Selve scenen tar oss rett inn i datiden med amerikanske diners, røykfylte buler og alt som hørte den tiden til. Det er også riktig fascinerende å se hvor smidig og mesterlig de bytter kulisser og bakgrunner som vi som publikummere nesten ikke merker noe til, om vi ikke følger ekstra nøye med. Lyssettingen ga oss den riktige stemningen. Kostymene er innertiere - fra sexy til stilfullt og alt midt imellom.   
At Jersey Boys som også har vært en Broadway-musikal er en verdenssuksess er forståelig og den har også rukket å vinne hele 55 prestisjetunge internasjonale priser, inkludert Tony- og Oliver awards for beste musikal. Og den norske versjonen gjør ingen skam på den merittlisten - alle med et snev av musikkinteresse bør se den. Såpass god er den. For musikalelskere kan den nok oppfattes som litt for lett, litt for lite musikal med for lite drama og mangel på godt skuespill.
Jersey Boys er også noe lang, og det innebærer at sangnumrene blir litt mange og oppfattes som noe ensformige. Men dette er ikke noe den norske besetningen har så mye makt over da de nok må være tro til originalen.
​Er du ute etter en hyggelig kveld med god musikk og flinke artister, er det bare å ta veien til Chateu Neuf - for der får du en to og en halv times gledesspreder av en musikal.

Foto: ​Tovita Razzi

West Side Story
Premiere 4.november 2020
På Chateau Neuf, Oslo
Musikk: Leonard Bernstein
Sangtekster: Steven Sondheim
Koreografi: Belinda Braza
Regi: Mattias Carlsson
 
Med Astrid Giske, Sondrey, Anette Amelia Larsen, Håvard Eikeseth, Alexander Langset med flere

Anmeldelse av René Zografos
​​Etter åtte måneders koronaopphold så er endelig sceneproduksjoner i gang igjen. På Chateau Neuf så setter de opp kanskje den mest kjente musikalen av dem alle; West Side Story. 
Før premiereforestillingen, holdt kulturminister Abij Raja en tale for å ønske sceneproduksjoner velkommen tilbake etter en ufrivillig koronapause. I samme tale kalte han produksjonsteamet i Starworks og Taran, for råskinn, som tør å sette opp noe nå i den utfordrende tiden vi er i. 
Og vi får da til de grader oppleve et råskinn av en musikal også. I West Side Story anno 2020 spares det verken på røft språkbruk som dagens unge vil kjenne seg igjen i, eller på scenografien som treffer godt i det litt kalde gjengmiljøet musikalen skildrer. 

​Dagens West Side Story på Chateu har forståelig nok fornyet seg og blitt mer urbant etter scenepremieren i USA i 1957, som senere ble til film i 1961. En ny filmversjon, som er produsert av Steven Spielberg, har premiere i desember i år.
 
West Side Story skildrer det «klassiske» opprøret mellom to gjenger der Maria og Tony, fra hver sin gjeng, forelsker seg i hverandre. Og det er jo fy fy. 
 
Det er ingen liten produksjon vi får servert, hele 29 dansere og skuespillere drar forestillingen trygt til havn. 
Men mens der tradisjonelle musikaler har distinkte hovedkarakterer så skiller den norske West Side Story seg ut med at de fleste i det store ensemble av dansere og skuespillere er like viktige som hovedrollene. Noen av de «stjal» også showet denne kvelden. 
For begge hovedrolleinnehaverne anført av Sondrey (Tony) og Astrid Giske (Maria) ble litt malplasserte. Sondrey fordi han ikke hadde den nødvendige selvtilliten som karakteren Tony må ha, som igjen gjenspeilte seg i litt keitete dansing. Skuespillermessig var det også for svakt. Astrid fordi hun er for flink og klassisk skolert vokalmessig, en vakker stemme, men som nok hadde passet bedre inn i rollen som Fantine i Les Miserables eller Christine Daae i Phantom Of The Opera. Sistnevnte rolle har hun allerede gjort med glans i folketeatret.
 
Men det var så mye som var bra. 
Anette Amelia Larsen, må trekkes frem i den tøffe rollen som Anita. Supertalentet Alexander Langset spiller overbevisende godt i rollen som Action. 
Zahid Ali og Nils Ole Oftebro leverte troverdig politiroller, dog med en humoristisk undertone. 
Fint var det også å ha orkesteret på scenen, musikken og det tekniske satt meget godt.
 
Selv om West Side Story er en «gammel» musikal så er den likevel hyperaktuell for oss som lever i dag, med det truende koronaviruset over oss. For West Side Story handler også om samhold og sosialisering. Og det trenger vi mer enn noe annet av i dag. 
Alt i alt så ble dette gruppeseier, for seier ble det. West Side Story er både underholdende og severdig. Og musikken er udødelig. 
Som Abij Raja nevnte innledende, at noen våger å sette en slik produksjon i gang i disse tider er helt rått. Råskapen bør belønnes med en folkevandring til Chateu Neuf, for vi trenger kulturen og kulturen trenger oss - mer enn noen gang. 

Anmeldelse av René Zografos
​
Det er 72 timer igjen til musikalen Esilio Paradiso skal ha premiere, men halvparten av musikken til andre akt mangler. Komponisten, Viktor Sibelius, har fått skrivesperre.
Det er når denne skrivesperren setter inn at vi som publikum kommer inn for å følge resten av historien som er skrevet av Øystein Viik.
Jeg synes handlingen i Optimist passer godt til Teigens tekster og så er den morsom, til tider veldig morsom. Spesielt Gustav Nilsen, som spiller elektrikeren Kjell, får oss til å smile ekstra på smilebåndene, men jevnt over var dette en fornøyelig forestilling som alle burde se. Hilde Lyrån som spiller manageren Hedvig Hjorth meds stor H foran og bak, er drivjernet og geleider hele stykket trygt i havn og gjør en formidabel jobb med å holde handlingen sammen. Hans Marius Hoff Mittet spiller den divaaktige triste komponisten Viktor Sibelius som har, fått skrivesperre og er troverdig i sin rolle som det. Det var også morsomt å se Jan Martin Johnsen i rollen som butleren Kaj Sommerfeldt. Han gjorde en svært god jobb som den trofaste vennen til Viktor Sibelius. Han synger også godt, og det var det flere som gjorde. Det musikalske satt faktisk svært godt og Teigens låter fikk den fortjente plassen den fortjener. Charlotte Brænna var et friskt pust i en forestilling som eller kunne blitt for dyster, og hun synger så vakkert som alltid.

Optimist har et litt sit-com aktig preg der det meste av handlingen skjer i Sibelius hus. Likevel er ikke det ikke spart på effekter i kostymer og kulisser. Faktisk er dette den dyreste produksjonen i Chateau Neufs historie, og det merkes – lys, lyd, og scenografien var en innertier.
Alt i alt er dette en veldig morsom komediemusikal , selv om første akt tidvis var i det treige laget. At vi får ta del i Teigens sårbare tekster gjør dette ekstra fint. Denne blandingen av morsomheter, jakten på drømmen samt det store evige temaet om den tapte kjærligheten, setter denne musikalen på høyde med det vi kan se på internasjonale scener verden rundt. Det er bare å gratulere til alle involverte.

Å anmelde en forestilling for barn er ikke alltid like enkelt, men det som enda vanskeligere er må være å anmelde en musikal som er tilsiktet både barn og voksne.
Det skal litt til å få det til, å lage en musikal som skal klare å imponere, gripe og underholde både liten og stor i to timer, men skal jeg tro på reaksjonene fra publikum rundt meg er denne forestillingen verdt å få meg seg. Og jeg er så enig; Trollmannnen fra OZ er nærmest en perfekt familieforestilling som absolutt alle vil ha glede av, både for liten og for stor.
Trollmannen fra OZ ble skrevet som en bokserie på begynnelsen av 1900-tallet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum, men det var først når den ble filmatisert i 1939, med Judy Garland i hovedrollen som Dorothy, den ble kjent i den store vide verden. Og siden den gang er den blitt presentert på ulike formater frem til i dag.
I musikalversjonen som nå går på Chateau Neuf i Oslo møter vi den norske Dorothy, spilt av Sofie Bjerketvedt som gjør en fin figur. Egentlig var det hovedrolleinnehaver i Flashdance, Heidi Ruud Ellingsen som var tiltenkt rollen som Dorothy, men på grunn av den store suksessen med Flashdance, som spilles fortsatt, så ble det i stedet Bjerketvedt som tok rollen. Hun gjør det riktig så godt og tar oss stødig gjennom hele historien. 
I Trollmannen fra OZ har de brukt fleste elementene i den dramaturgiske håndboken for å gjøre musikalen komplett. Mot, skummelhet, vennskap, lengsel og massevis av humor er bare noen stikkord for dette sceneeventyret. De morsomste sekvensene fikk vi servert av Alexander Langset (Fugleskremselet), Per-Theodor Paulsen (Portvakten) og Håvard Eikeseth (Løven). Alle sammen fantastiske skuespillere som virkelig gir fra seg selv til stor glede for små og store. Tom Sterri var også svært god. Men kanskje den største sjarmøren denne kvelden var den lille hunden Toto, spilt av Hiro. Dette er altså hunden som heksa truet med å avlive og som gjorde at Dorothy og hunden rømte hjemmefra.
Barna fra Art Musikal- & Ballettskole og WestEnd Studios var også store bidragsytere til at dette ble en minneverdig forestilling.

Scenografien var det ikke noe å si på, bakgrunnene varierte ettersom hvilken stemning vi befant oss i, når det var det skummelt så var det litt ekstra mørkt. Til og med håndholdt fyrverkeri fikk vi se da heksa, kjørende på en segway, skulle fremstilles som ekstra farlig. Kostymene var rett og slett i topp internasjonal standard, og personlig likte jeg fugleskremselet aller best.
Men det som skal sette prikken over den store i-en i en musikal er jo nettopp musikken, og sånn sett har ikke Trollmannen fra OZ en gedigen hitparade med musikalhits som mange av de andre store musikalene har. Og det er jo nettopp musikken som gjør musikalformatet så sterkt, det er musikken som skal løfte teaterstykket til de store høydepunktene i historien. Derfor blir dette mer teater enn musikal. Men misforstå meg rett her, dette var en meget severdig forestilling og barna dine kommer til å være deg evig takknemlig om du tar de med på denne. For sjelden har jeg sett et mer entusiastisk publikum i alle aldre. 
Jeg velger å sitere en unggutt på rundt ti-tolvårsalderen som jeg overhørte på vei ut etter forestillingen:
- Dette er den beste julegaven jeg har fått noen gang, mamma, og jeg ønsker meg akkurat den samme billetten til neste jul også. 
Bedre skussmål fra sitt kjernepublikum kan en ikke få. En sterk anbefaling.

Det er 24 år siden Flashdance, med Jennifer Beals i hovedrollen, herjet kinoene verden rundt. Nå er forestillingen norgesaktuell som musikal med Heidi Ruud Ellingsen i hovedrollen som Alex Owens.

Anmeldelse av René Zografos
​
Vi følger Alex, som ikke tror på at egne drømmer kan bli virkelighet. Til daglig jobber hun som sveiser med ”gutta på gulvet”. På kvelden jobber hun som danser på en bar, men drømmen er å danse profesjonelt.
Historien i seg selv er enkel og noe de fleste kan kjenne seg selv igjen i. Alex ønsker å komme inn på en audition der kun noen få utvalgte får lov til å prøvedanse, noe som virker som et umulig nåløye, men likevel er dette den store drømmen hennes.
Mange sitter nok med drømmer som kanskje ikke alltid blir til virkelighet, og sånn sett er denne musikalen en inspirasjon til alle som ønsker seg noe. Heidi Ruud Ellingsen er derfor en perfekt hovedrolleinnehaver fordi hun har en liknende bakgrunn. Dere husker henne kanskje fra NRKs TV-serie Drømmerollen i 2007 hvor hun måtte gjennom flere auditions der hun stod igjen som eneste vinner til slutt. Premien var hovedrollen som Katy Selden i musikalen Singing in the Rain.

De fleste som har fulgt Ellingsen karriere vet sikkert at hun mestrer musikalsjangeren til det fulleste. Hun fortsetter å imponere i Flashdance der hun takler alt fra dans, sang og skuespill. Ikke mange kunne tatt hennes plass i denne musikalen om noen, for det er hun som er stjernen i denne musikalen. Det er noe spesielt med Heidi, noe som man ikke helt enkelt kan sette ord på. Jeg har lyst til å trekke inn tekstfrasen ”star quality” fra musikalen Evita. En stjernekvalitet som noen få bare har uten at man vet hvorfor. Denne kvaliteten har Ellingsen.
​
Om du har opplevd Flashdance på film tidligere eller ei, spiller ingen rolle. Selv om dette er 80-tallet all over igjen med musikken og klesstilen, eller rettere sagt mangel på klesstilen, så er denne musikalen en herlig enerigbombe fra ende til annen.
Når låter som Maniac, I love Rock’n Roll og What a Feeling spilles løfter taket seg på Chateu Neuf og da er det fest for alle som en. Gøy er det også at de har lagt inn en medley helt til slutt.
Det som kanskje er nytt med musikalen sammenlignet med filmen er at den er morsommere. Og her er det verdt å nevne flere skuespillere som er med på løfte opplevelsen betraktelig som Anders Hatlo, som spiller klubbeieren Harry Green samt Hilde Lyrån, som er fremragende i sine to roller som Louise og Ms. Wilde. Verdt å merke seg er også klubbeieren CC, spilt av Mathias Luppichini, som er så mesterlig bra at man bare må hate ham. Andre som gjør det fint er Jakob Schøyen Andersen og Lene Kokai Flage som henholdsvis Jimmy og Gloria.