Tekst: René Zografos

Det er ikke sikkert du får behandlingen du trenger hvis du koster mer enn 270.000 kroner
For meg er det umulig å forstå at pasienter ikke skal få behandlingen de behøver når muligheten er der. Vi får konstant høre av regjeringen at de må prioritere. Det igjen betyr at man er forbeholdt noen andres vurderinger om man får den behandlingen man trenger eller ei. I ytterste fall kan andre bestemme om du får lov å leve videre eller ikke. Hvordan kan vi godta en så dårlig ordning for oss selv?

De rikeste av oss har ofte en ekstra sykeforsikring. Mange av de med høy velstand blir derfor ikke prioritert bort av helsepersonale og vurdert om de er verdt å bruke penger på eller ikke. På grunn av deres ofte egen tegnede forsikring har de en sikkerhet som gjør at det som kan gjøres blir gjort, uansett hvor alvorlig sykdom de måtte få og uansett hvor dyrt det blir. Om de ikke har en slik forsikring, så betaler de det som trengs av egen lommebok for å få behandlingen de trenger. De vurderer aldri om det er samfunnsnyttig å gjøre disse behandlingene. Verdien av mennesket kommer alltid før penger.
For oss andre dødelige, så betaler også vi våre forsikringspenger, men i form av skatt som går til den felles sykekassen. Forskjellen er at vi har en falsk trygghet, en forsikring som ikke alltid fungerer. Faktisk er det sånn at når du trenger hjelpen mest, så svikter staten og selve systemet deg oftest. Det er når de mest vanskeligste og de mest utfordrende livsfarlige sykdommene kommer man trenger sikkerhet på at man skal bli hjulpet så godt det lar seg gjøre. Men det er altså i slike vanskelige situasjoner man ikke kan stole på at man får hjelp. For i verdens rikeste land så prioriterer man hvem som skal få leve og hvem som skal dø.

Det paradoksale er at man også har vedtatt at aktiv dødshjelp skal være forbudt i Norge, men er ikke å unnlate å redde en persons liv akkurat det samme som aktiv dødshjelp?

Jeg ser at det ofte er helsepolitikk og økonomi som gjør at man vegrer seg for å betale dyrt for noen medisiner. Menneskeverd er satt i andre rekke. Dessverre er det slik at mennesker dør på grunn av motvilje til å betale for nødvendig behandling.
Da jeg så intervjuet med gründeren av det nye Helsepartiet, Lise Askvik, (som forøvrig var læreren min i kulturjournalistikk en gang i tiden) her om dagen på TV2, så opplyste hun at det finnes en prioriteringsverdi der helsemyndighetene vurderer om du er verdt å satse på eller ikke. Denne verdien er ifølge Askvik på 270.000 kroner. Koster du mer enn det så er det altså ikke sikkert du er verdt å bruke penger på. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Etter min mening skal man ikke drive helsepolitikk- og forhandlinger på folks sykdom. Med andre ord. Man burde kunne forhandle pris på dyre medisiner og behandlinger samtidig som man bruker de samme medisinene på trengende pasienter. Noen medisiner er også dyre av den enkle grunn at de er svært kostnadskrevende å forske frem. Gode legemidler og behandlingsformer til små pasientgrupper med mer sjeldne og komplekse sykdommer er altså ofte dyrere. Men vi burde likevel kjøpe og bruke dem. Om alle skulle gjort som AS-Norge og ikke brukt disse medisinene på grunn av for høy pris, så ville vi aldri fått tilgang til disse medisinene fordi ingen i utgangspunktet ville brukt midler på å forske frem noe som ingen vil kjøpe. Ofte er det også slik at det er for mer sjeldne sykdommer at medisinen er dyr. Noen av disse medisinene kan virke dyre isolert sett, men hvis vi ser på den totale helseutgiftspotten, så er utgiftene faktisk ofte bagatellmessige fordi det er så få som trenger dem. Derfor er det ikke bare rart, men også kritikkverdig at også den nye regjeringen, som kritiserte den forrige regjeringen for at de ikke hjalp pasienter nok med livsforlengende behandlinger, ikke gjør mer for å sikre våre pasientrettigheter. Vi burde kunne kreve å få behandling med alle de midler som er tilgjengelige uansett kronepris. Det er det vi har forsikret oss for gjennom å betale skatt.

Det er direkte stygt at mennesker skal lide og se sine kjære visne bort i sykdom mens man driver slike ufordragelige helseprioriteringer. Ja jeg kaller det ufordragelig å la folk dø og å la pårørende lide unødvendig når det faktisk er uprøvd hjelp å få. Vi betaler vår tvungne helseforsikring gjennom skatteseddelen. Men mange av oss skal likevel dø i helsekøer mens vi venter på behandling, eventuelt blir vi prioritert bort når det finnes medisiner og behandlinger som kan holde oss i live.

Hvis våre skattepenger, som altså er våre sykeforsikringspenger, ikke kan redde livene våre, hva er da poenget med den ordningen vi har her i Norge?
Om ikke våre skattepenger kan redde våre liv, så burde kanskje noen andre ta over ansvaret og formidle disse midlene på en bedre måte, eller hva? Kanskje vi rett og slett skulle latt eksterne forsikringsselskaper kjempe om vår gunst slik at vi alle kan bli tilbudt best mulige betingelser hvis vi en dag blir hardt rammet av en sykdom? For sånn som det er nå, så er det nesten bingo om hvem som får behandling eller ei, hvis du ikke er rik da og kan betale for deg selv. Jeg har ikke lyst til å spille bingo med verken andres eller mitt liv, derfor trenger vi en stor endring i samfunnet vårt til noe som kalles menneskeverd. Vi må få på plass en helseforsikring som gjør at vi alltid får nødvendig helsebehandling, for ingen penger er mer verdt enn et menneskeliv, ingen.

Tekst: Re​né Zografos
Nå er jeg faktisk litt lei av disse gnålebiterne som løfter rasistkortet hver gang livet går dem litt i mot

Jeg er selv halvt gresk. Da min far kom til Oslo fra Hellas på 60-tallet, opplevde han rasisme på nært hold. Degos og pakkis, var bare noen av skjellsordene som ble ropt etter ham. Og ikke rent sjelden ble han bydd opp til juling av flere etniske nordmenn bare på grunn av at han så annerledes ut. Det smerter meg hver gang jeg hører hans historier om hvordan han ble mottatt den gangen, og det overrasker meg at han ble oppattet så annerledes da de eneste åpenbare forskjellene var at han hadde litt mørkere hår, samt et litt mer gebrokkent språk enn oss andre.

Jeg husker også første gang jeg så en neger i Oslo. Jeg syntes det var så kult, for sånt hadde jeg tidligere bare sett på TV. Ja vi kalte en afrikaner for neger den gangen, og ingen brydde seg om det, ei har det aldri vært et skjellsord å bli kalt blekansikt, som Sølvpilen kalte Falk for, i min favorittegneserie som ung. At folk med lys hud blir kalt for white trash, som oversatt blir til hvitt søppel, vekker aldri de store debattene i Norge. Nei, rasisme går vist bare én vei; fra en lyshudet til en mørkhudet. Skal du beskrive et menneske fra et annet sted i verden, må du altså holde tunga veldig rett i munnen; hvis ikke kan du bli stemplet som rasist.
Men Norge den gangen min far kom til landet, er ikke som Norge i dag. De som kaller Norge et rasistisk land i år 2020 må ta en nøyere sjekk på hvilke verdier Norge har. Norge er et land med nasjonaliteter fra hele verden. Norge tilbyr sosiale goder til alle innbyggere som trenger det, og uansett bakgrunn. Norske bedrifter har ordninger der nordmenn med innvandrerbakgrunn blir kvotert foran andre. Det er religionsfrihet i Norge. Muslimer og andre trosamfunn får støtte til deres respektive organisasjoner og til infrastruktur som f.eks til en moské eller synagoge.

Og nordmenn flest, slik jeg kjenner dem, ønsker utlendinger velkommen med åpne armer. Det er ikke mange land i verden der det er så lett å være innvandrer i som i Norge. I Norge behandler vi folk flest med verdighet. Selvfølgelig er det feil som kan gjøres i systemene og noen nordmenn kan oppføre seg rasistiske, men generelt er Norge et godt land for de som vil komme hit for å integrere seg. Mange jeg kjenner, inkludert meg selv, synes det er en gave å ha et flerkulturelt samfunn. Vi både omfavner og inkluderer. Men at det settes krav til folk om at vi ikke tolerer f. eks kriminalitet, bør ikke være så urimelig. 

Ei afrikansk jente som bodde i Norge fortalte meg følgende en gang; 
- Det er da ikke mange rasister i Norge. Jeg håper du vet hvor de verste rasistene befinner seg? De er der jeg kommer fra, i Afrika, de ulike folkegruppene mellom, der opplever du reelt hat. 
Jeg har senere spurt andre afrikanere om det samme og de sier seg enig i påstanden. Men også i Afrika er det selvfølgelig store forskjeller. Og ser vi på andre land, som Trumps USA , og som i Sverige med de problemene de har med innvandring, og som i sentrale land i Europa som har hatt betydelig med innvandring i mange år, så må Norge betraktes som et fredfylt land som ønsker alle folkeslag velkommen.

Jeg tror også en del innvandrere har problemer med å skille rasisme med kritikk. Det er helt vanlig for folk flest å møte motstand i dagliglivet som på skolen eller på jobben. Mange av oss havner ofte i konflikter og diskusjoner og har krevende samtaler med andre som er uenige med oss. Ingen liker slike situasjoner, men dette er ikke ensbetydende med at ingen liker hudfargen din. Når en innvandrer opplever uenigheter som dette har jeg dessverre sett rasistkortet, grunnløst, blitt dratt opp gang etter gang. Er du uenig eller kritisk til en innvandrer, så kan man altså bli oppfattet som rasist. 
Med mitt utenlandske etternavn, har sikkert jobbsøknaden min noen ganger blitt lagt nederst i bunken, men jeg har da vel aldri kalt noen en rasist av den grunn. Hvorfor skulle jeg det? Det kan være helt andre årsaker til at jeg ikke kom til intervju. Kanskje jeg selv burde ringt å snakket med bedriften som jeg ønsket å jobbe i? Kanskje de var usikre på om jeg var skrive- eller talefør på norsk. Kan det også finnes en mulighet for at de så etter andre kvaliteter enn de jeg hadde? Men sånt har en del innvandrere virkelig vanskeligheter med å forstå, og mange drar derfor opp rasistkortet.

​Så til både innvandrere og nordmenn som gnåler over rasisme og at Norge er et så dårlig land. Jeg vet ikke om et bedre sted i verden som ivaretar folks rettigheter, menneskeverd, og velferd. Og sammenlign gjerne om hvilke muligheter som i finnes i et land som Norge, kontra andre land i verden. 
Selvfølgelig har vi problemer og utfordringer i Norge også, men rasisme er ikke en av dem. Vi nordmenn, slik jeg kjenner dem, velger venner etter personlige egenskaper og ikke hudfarge. Og til deg som er ny her i landet; Du har kommet til et land med et hav av muligheter som inkluderer både frihet, velstand og vennskap, og ja, vi setter pris på deg som menneske, helt uavhengig av hudfarge.