​Med: Nicolai Cleve Broch, Bjarte Hjelmeland, Anette Amelia Larsen, Jannike Kruse, Ulla Marie Broch, Per Frisch
Regi: Hanne Tømta 
«Rain Man» er en forestilling basert på den Oscar-vinnende amerikanse filmen med Tom Cruise og Dustin Hoffman. 
 
Tekst: René Zografos Foto: Fredrik Arff
Bilselgeren Charlie Babbitt (Nicolai Cleve Broch) har kun to fokus i livet: seg selv og penger. 
Og da han mottar nyheten om at hans rike far har gått bort, håper han å arve familieformuen. Gleden blir imidlertid kortvarig da han får vite at faren har testamentert alle pengene til sin hittil ukjente bror Raymond (Bjarte Hjelmeland). Charlie har aldri vært klar over brorens eksistens da Raymond i alle år har vært gjemt bort på en institusjon.
Raymond er en autistisk mann med helt spesielle evner og en forkjærlighet for tall. Han kan for eksempel huske telefonkatalogen utenat.
Charlie tar så Raymond med på en biltur i nord- Amerika der han håper å karre til seg formuen som er tiltenkt Raymond. Til tross for de store ulikhetene dem imellom, ser vi to brødre som finner hverandre etter hvert. 
 
Filmversjonen av Rain Man fra 1989 er hverdagslig, lavmælt og handlingen siger frem i ganske så daft tempo, og filmens suksess avgjorde i stor grad om skuespillerne leverte troverdige roller.  
For teaterversjonen så var jeg derfor, i utgangspunktet, tvilende på om dette lot seg overføre til scene uten at publikum skulle kjede seg for mye. For man skulle tro at det å forsøke seg på å gjøre om den ikoniske spillefilmen til et teaterstykke, ville være dumdristig. Men på Christiania Teater så satses det, det skal sies. Og ikke nok med det så er teatersjefen, Bjarte Hjelmeland, så «freidig» at han ansetter seg selv til en av de to hovedrollene. Med det bakteppet, så må det vel være duket for tidenes største mageplask i Norges teaterhistorie – for alle vet jo at originalene alltid er best, og hvem kan slå selveste Hollywood?

​«Et Glass Til»
Premiere: 12. januar 
Sted: Christiania Teater

Med: Sven Nordin, Christian Skolmen, Ingar Helge Gimle og Nader Khademi
Regi: Mattis Herman Nyquist
Basert på den Oscar-vinnende danske filmen «Druk» av Thomas Vinterberg der Mats Mikkelsen har hovedrollen

Tekst: René Zografos ​
​En teaterforestilling har anledning til å berøre sitt publikum på alle tenkelige måter. Alt etter hva som pågår på scenen, gir den oss en slags sinnsstemning enten vi vil det eller ei.
Glede, håp, innesluttet, storslagenhet, frykt, humor, kjærlighet og magi er alle elementer som gjør at vi går til billettlukene for å bli tatt med til en flyktig verden som er annerledes enn den vi lever i til daglig. Men forestillingen «Et Glass Til», gir oss verken drømmer eller virkelighetsflukt. Den gir oss de harde realitetene i hverdagen - helt usminket. 

Også dreier det seg om alkohol. Mye alkohol. «Et Glass Til» handler om fire lærere som begynner å eksperimentere med alkoholinntak for å bli bedre forelesere og generelt ha det bedre i en hverdag som har tatt overhånd i livene deres. De bestemmer seg for å teste en påstått teori om at mennesket er født med en halv promille for lite i blodet, men etter hvert øker de promillegrensen gang på gang.
 
Oppvisning i teaterkunst
Vi som var så heldige å få være på Christiania Teater denne torsdagen for å se teaterversjonen av «Et Glass Til», opplevde noe helt spesielt og jeg hopper rett til skuespillerne. For det er de som er alt i denne forestillingen - som også byr på ganske mye humor – tro det eller ei. Og det er nettopp denne berg- og dalbanen av inntrykk skuespillerne gir oss som er det helt særegne for denne oppvisningen i teaterkunst. I det ene øyeblikket ler vi så høyt at sidemannen nesten blir flau, i det neste blir vi så melankolske at vi tar en selvransakelse på hva vi har gjort med livene våre frem til nå. Selv noen timer etter forestillingens slutt, tvinger de hamrende ordene til skuespillerne fortsatt seg inn i hjerteroten som får en til å tenke på aldring, ensomhet, usikkerhet, venner som har gått bort og mye, mye mer. Men ikke sånn at man blir totalt bedrøvelig av det, men mer som en filosofisk gjennomgang av livets harde brutaliteter.
Vi var vitne til noe historisk bra på en teaterscene i Norge i form av godt skuespill denne kvelden. Ingar Helge Gimle, som gymlærer Martin, må da være noe av det mest episke vi har sett på en norsk teaterscene – ikke visste jeg han hadde det i seg. Brilliant! Christian Skolmen må også fremheves - han ga oss atskillige latterkuler og alt i alt var castingen en innertier.
 
Avslutningsvis vil jeg gratulere ildsjelene bak det helt nyåpnede Christiania Teater med deres aller første forestilling. Får vi liknende kvalitet fremover så har vi publikummere mye å se frem til. Og i en verdensituasjon med pandemier, krig og økonomisk usikkerhet, er kunsten dere viser oss viktigere enn noen gang.

Naturavtalen i Montreal burde resultert i en umiddelbar stans av jakt på utryddingstruede dyr som gaupe, bjørn, jerv og ulv. Den fremste årsaken til at pattedyr og fugler forsvinner er jakt. Vi kan derfor ikke fortsette med jakt som vi har gjort i tidligere år. 
I hele fjoråret har det pågått en klappjakt på alle de store rovdyrene, og bestandene er langt fra levedyktige. 
FN, WWF og verdens forskere ber nå statsledere i hele verden om å stanse utryddelsen av planetens dyr. Til tross for disse rådene, har klima- og miljøminister Espen Barth Eide vært pådriver for jakt i ulvesonen der de utryddingstruede ulvene skal ha forrang og særskilt beskyttelse. Naturmangfoldsloven åpner heller ikke for reel jakt på utryddingstruede dyr i ulvesonen. Vi har dessuten forpliktet oss gjennom Bernkonvensjonen til å verne rødlistede dyr.
 
Oslo tingrett har vedtatt at ulvefellingen innenfor ulvesonen i Letjenna (Letjennavedtaket) var ulovlig. Men vedtaket har ikke Barth Eide respektert, så i fjor bevilget han statlig jakt med helikopter og pumpehagle for å massakrere flere ulvefamilier i ulvesonen. Det vitner om en forakt for rettssystemet. Staten anket saken videre til Borgarting lagmannsrett der de også tapte. Men til tross for gjentakende «totalslakt» i retten, så er Barth Eide på nytt en pådriver for mer ulvejakt i tre grenserevirer i ulvesonen. Det har medført til at dyrevernsorganisasjoner har måttet be retten om midlertidig forføyning der staten tapte igjen. Jakten i Norge er stoppet inntil videre. Jeg skriver inntil videre, fordi Barth Eide har i ekspressfart fått innvilget muntlige forhandlinger i tingretten der de også har fått skiftet ut en dommer som tidligere har fattet vedtak på linje med Letjennavedtaket. Her lukter det altså ugler i mosen.
 
Et folk i sorg
Det virker som Jonas Gahr Støre ikke ser problemene til
Arbeiderpartiets (AP) dårlige oppslutning. For hele tre av fire nordmenn er nå bekymret for naturkrisen. At naturrasseringen og klappjakten på våre rovdyr derfor er en vesentlig grunn til APs fall er jeg ikke i det minste tvil om. Statsministeren overser også sorgen til en nasjon som opplever at naturen dør rett foran øynene deres. 
 
Det kan se ut som Barth Eide har gitt statssekretær Aleksander Øren Heen (SP) fritt leide til å utrydde ulvebestanden i Norge, men det kan koste regjering dyrt. Spørsmål om det er riktige partiledere som sitter i de to respektive styringspartiene er allerede i gang og mistillitsforslag bør være aktuelt. At statsministeren lar dette sirkuset få pågå, med den skaden dette får for regjeringen og naturen, er ubegripelig og en klima- og miljøminister, som ikke respekterer norsk lov, kan ikke statsministeren lenger ha i regjering.
HM Kongen ser naturkrisen og folket. I sin nyttårstale fastslo Hans Majestet Kongen viktigheten av å bevare den fantastiske naturen der alt levende henger sammen.
Jeg minner om at Kongen i statsråd, totalfredet ulven i 1973. Barth Eide og Øren Heen viser altså en manglede respekt for både kongehuset og demokratiet der folk flest i Norge, inkludert de som bor i distriktene, er for ulv. Cirka 70 prosent ønsker ulv i Norge, 29 prosent bryr seg ikke, mens den siste ene prosenten vil utrydde ulvene og alle andre rovdyr på grunn av egeninteresser. 
Det er ikke noe vesentlig belastning knyttet til ulv i distriktene. Det er en oppdiktet problemstilling. Det er jakt- og skoginteresser som vil ulvene til livs. Folk i distriktene er lei av stigmatiseringen om at «alle» vil ulven til livs. Det er totalt feil, de fleste ser det som en stor berikelse å ha de rundt seg.
Det er heller ikke noe problem å ha beitedyr med ulv i nærheten så lenge man gjør enkle tiltak. Nesten alle land i Europa har mer ulv enn Norge selv om de har mindre arealer, langt flere innbyggere og mer beitedyr. Spania har cirka 2300 ulver, Hellas 500, Romania 2500, Latvia 400, lille Albania 250. I Tyskland, med 80 millioner innbyggere, har det på få år blitt mer en 150 ulveflokker. Der er altså helt ubegripelig at Norge ikke kan ta vare på flere ulver enn det vi gjør i dag. 
Vi må stoppe utryddelsen av de truede dyrene våre, toppredatorer som ulv og andre rovdyr er helt essensielle i sunne økosystemer. Generalprøven til Barth Eide og regjeringen er nå. Presset for å gjennomføre den lovstridige ulvejakten må stanses umiddelbart! Alt annet vil være en stor skandale for rettssystemet, regjeringen og for internasjonale forpliktelser.

Tekst: René Zografos
På en eller annen måte er vi alle avhengige av bilen. Så hvorfor skal bare noen få betale for den?
Mange som bruker bilen gjør ikke det for moro skyld, Jeg kan ikke huske å ha kjørt bil bare for turens skyld siden jeg var i 18 -19 års alderen.

Politikerne har nå innført bomstasjoner rundt om i sentrum av Oslo. Lan Marie fra MDG argumenterer til VG at den nye E18 i Oslo og Akershus skal være et spleiselag, med det så mener hun at bileiere skal betale for det, mens hun selv og andre skal slippe å betale ei krone av egen lomme. Lan Marie er også bruker av veiene våre - hun har bare ikke forstått det ennå.
Først vil jeg si at vi alle er beboere av AS Norge og at vi alle benytter oss av varer og tjenester. Stort sett er det bilen som må til for å frakte matvarer, møbler, materialer, hvitevarer, syke, barn, ja nær sagt det meste vi har brukt for i dagliglivet. At det derfor skal betales særavgifter i form av bompenger, veiavgifter og bensinavgifter for bare noen få medborgere, henger derfor ikke helt på greip. Faktisk er det slik at en storforbruker av materielle ting indirekte kan sørge for økt bilbruk, kontra en som eier en bil og bare bruker den når det er høyst nødvendig. Hvorfor skal da den som eier bilen betale skyhøye avgifter mens den som bruker biltjenester slipper unna?

Man skulle tro mange politikere også går med klær som er hentet med både skip og bil fra andre deler av verden, og mange av oss tar et glass med bilfraktet øl på puben av og til. Vi har alle også bruk for elektrikere, snekkere, sykebil, postbil og mye mer. Politikere som reiser land og strand rundt, bruker kanskje mer bil en folk flest, og spesielt når det er valgkamp. Men jeg ser ikke noen økte politiker-bilavgifter av den grunn. Min bil har gått 19000 km på snart fire år, andre har kjørt 100.000 kilometer i samme tidshorisont. Jeg bruker bilen bare når jeg må, men synes samtidig at vi alle skal betale likt for bilbruken, fordi jeg indirekte bruker bil hver gang jeg kjøper noe. Derfor bør også de som ikke eier bil burde være med å betale.
Når det gjelder fritidskjøring i for eksempel helger, så benytter en del av oss bil når vi må. Det være seg om vi må høyt til fjels eller til grisgrendte strøk. Da fraktes det ofte skiutstyr sykler, materialer og matvarer. De mest avsidesliggende stedene får besøk og dermed sårt trengte inntekter ved at bilistene handler varer i nærområdet. Slik transport er også med på at AS Norge går rundt. Med økte bilavgifter vil disse inntektene avta, og distriktene vil lide.

Ser vi på EL-bilene så er felleskapet med å betale for veiene og ladestasjoner, og det synes jeg er helt greit. Da får man grønnere bilbruk ved å bruke gulrot i stedet for pisk. Men når det gjelder vanlig bil er avgiftene altfor høye, der er det pisk som brukes, og at bare noen bileierne skal betale for det vil skape konflikter og er lite solidarisk.
Ser vi altså nærmere på bilbruken, så er det helt åpenbart at alle borgerne i AS Norge har brukt for transporttjenester på en eller annen måte, og kanskje oftere enn mange av oss tenker over. Er det da rett at bare noen få skal betale avgifter mens andre slipper? Det er rett og slett tullete med alle særavgiftene som blir innført i hytt og pine for å ramme enkelgrupper. Hvis det er slik at staten trenger mer penger så kan det gjøres ved at absolutt alle borgere betaler litt mer over skatteseddelen i stedet for at noen få enkelte grupperinger skal betale svindyrt for at vi andre skal få levert tjenester som brev i postkassen og mat til butikkene. Det er nå et kaos av ulike særavgifter for ulike grupper i dette landet, den nyeste er flyplassavgiften som også rammer enkeltgrupper, og alle disse avgiftene synes jeg det er på høy tid å rydde opp i. Vi er alle deltakere og medborgere i AS Norge og deler det samme transportbehovet om du så er hjemmeværende eller salgssjåfør for et såpefirma. Den hjemmeværende kjøper såpen. Sjåføren bringer den. Poenget er at noen må gjøre de ulike oppgavene, og det å skattelegge de som leverer varer hjem til deg eller til din nærbutikk er svært dårlig oppførsel i og med at det faktisk er du som har bestilt varen. Hvis noen skule betalt skatt for biltransport så ville det vært mer nærliggende at brukeren av varen eller tjenesten skulle være med å betale for det og ikke bare bileieren og sjåføren som bringer den. Vi alle bruker bilen på en eller annen måte for at kabalen skal gå opp hver eneste dag, og det gjelder også alle som ikke er bileiere, forskjellen er at de snylter seg unna bilavgiftene, men roper på spleiselag uten selv å bidra med egne midler, og det med tilsynelatende god samvittighet.

Av René Zografos 
​
Jersey Boys handler om fire gutter i et boyband og deres vei mot berømmelse. Etter mye om og men ble bandet hetende Four Seasons. Vi møter tidlig en uerfaren Frankie Valli og resten av bandet fra starten av deres karriere til de blir store stjerner. Mellom de epokene er det mye drama rundt damer, spillegjeld, lovbrudd med påfølgende fengselsopphold og andre intriger. 
 
Egentlig er Jersey Boys en litt pussig musikal der hovedrollene også har fortellerstemmer, men det fungerer faktisk ganske greit og gjør at vi forstår historien bedre. 
Det som dog er litt komisk er kontrasten mellom deres råtøffe image og deres til tider altfor sukkersøte melodier som det kan bli litt for mange av. Det er en påminnelse om at tiden har gått og at en biografisk musikal fra virkelighetens verden ikke kan tøyes og bøyes sånn som man vil ha den til, for å gjøre den mer «up to date.» Men bevares, man kan ikke klage på musikken i musikal som inneholder låter som: «Can’t take my eyes off of you», «Walk like a man», «Sherry», «Big Girls Don’t Cry» og mange flere. Men de kunne likevel vært produsert mer etter dagens standard.
En låt som mange nok har hørt tidligere, men som ikke er med i forestillingen er tittelsporet til den udødelige klassikeren «Grease» av Frankie Valli som han gjorde som soloartist. Den skulle nok mange ha likt å høre her.  
 
Atle Pettersen, som har hovedrollen som Frankie, er den som virkelig får jobbet for lønna denne kvelden. Det er sjeldent han ikke er å se på scenen. Og det er nok ikke alle som forstår hvor krevende det er å huske alle monologene, koreografien, låttekstene, for å dra dette i land. Det er rett og slett imponerende. Også synger han bra også, og det er heller ikke hvem som helst som kan ligge i høy falsett i et show som pågår i mer enn to timer uten tilsynelatende være preget av det. Det er fristende å bruke positive floskler på prestasjonen hans, men at dette er Atle Pettersens store øyeblikk som performer er ikke å ta for mye i. Men det er flere som imponerer, og det blir rett og slett urettferdig å dra opp flere navn uten å nevne alle sammen, for sjelden har jeg sett en så stødig casting der alle virker å være på rett plass. Og det er ganske så sjeldent. Likevel skulle jeg gjerne sett litt mer av alle de andre og litt mindre av de fire hovedrollehaverne. For denne forestillingen viser oss igjen hvor mye talent som vi har her i landet, som fortjener enda mere plass på scenen. 
Om vi ser bort fra litt forbigående lydproblemer, (som det normalt skal være på en premiere) så sitter det meste som det skal. Selve scenen tar oss rett inn i datiden med amerikanske diners, røykfylte buler og alt som hørte den tiden til. Det er også riktig fascinerende å se hvor smidig og mesterlig de bytter kulisser og bakgrunner som vi som publikummere nesten ikke merker noe til, om vi ikke følger ekstra nøye med. Lyssettingen ga oss den riktige stemningen. Kostymene er innertiere - fra sexy til stilfullt og alt midt imellom.   
At Jersey Boys som også har vært en Broadway-musikal er en verdenssuksess er forståelig og den har også rukket å vinne hele 55 prestisjetunge internasjonale priser, inkludert Tony- og Oliver awards for beste musikal. Og den norske versjonen gjør ingen skam på den merittlisten - alle med et snev av musikkinteresse bør se den. Såpass god er den. For musikalelskere kan den nok oppfattes som litt for lett, litt for lite musikal med for lite drama og mangel på godt skuespill.
Jersey Boys er også noe lang, og det innebærer at sangnumrene blir litt mange og oppfattes som noe ensformige. Men dette er ikke noe den norske besetningen har så mye makt over da de nok må være tro til originalen.
​Er du ute etter en hyggelig kveld med god musikk og flinke artister, er det bare å ta veien til Chateu Neuf - for der får du en to og en halv times gledesspreder av en musikal.

Foto: ​Tovita Razzi

West Side Story
Premiere 4.november 2020
På Chateau Neuf, Oslo
Musikk: Leonard Bernstein
Sangtekster: Steven Sondheim
Koreografi: Belinda Braza
Regi: Mattias Carlsson
 
Med Astrid Giske, Sondrey, Anette Amelia Larsen, Håvard Eikeseth, Alexander Langset med flere

Anmeldelse av René Zografos
​​Etter åtte måneders koronaopphold så er endelig sceneproduksjoner i gang igjen. På Chateau Neuf så setter de opp kanskje den mest kjente musikalen av dem alle; West Side Story. 
Før premiereforestillingen, holdt kulturminister Abij Raja en tale for å ønske sceneproduksjoner velkommen tilbake etter en ufrivillig koronapause. I samme tale kalte han produksjonsteamet i Starworks og Taran, for råskinn, som tør å sette opp noe nå i den utfordrende tiden vi er i. 
Og vi får da til de grader oppleve et råskinn av en musikal også. I West Side Story anno 2020 spares det verken på røft språkbruk som dagens unge vil kjenne seg igjen i, eller på scenografien som treffer godt i det litt kalde gjengmiljøet musikalen skildrer. 

​Dagens West Side Story på Chateu har forståelig nok fornyet seg og blitt mer urbant etter scenepremieren i USA i 1957, som senere ble til film i 1961. En ny filmversjon, som er produsert av Steven Spielberg, har premiere i desember i år.
 
West Side Story skildrer det «klassiske» opprøret mellom to gjenger der Maria og Tony, fra hver sin gjeng, forelsker seg i hverandre. Og det er jo fy fy. 
 
Det er ingen liten produksjon vi får servert, hele 29 dansere og skuespillere drar forestillingen trygt til havn. 
Men mens der tradisjonelle musikaler har distinkte hovedkarakterer så skiller den norske West Side Story seg ut med at de fleste i det store ensemble av dansere og skuespillere er like viktige som hovedrollene. Noen av de «stjal» også showet denne kvelden. 
For begge hovedrolleinnehaverne anført av Sondrey (Tony) og Astrid Giske (Maria) ble litt malplasserte. Sondrey fordi han ikke hadde den nødvendige selvtilliten som karakteren Tony må ha, som igjen gjenspeilte seg i litt keitete dansing. Skuespillermessig var det også for svakt. Astrid fordi hun er for flink og klassisk skolert vokalmessig, en vakker stemme, men som nok hadde passet bedre inn i rollen som Fantine i Les Miserables eller Christine Daae i Phantom Of The Opera. Sistnevnte rolle har hun allerede gjort med glans i folketeatret.
 
Men det var så mye som var bra. 
Anette Amelia Larsen, må trekkes frem i den tøffe rollen som Anita. Supertalentet Alexander Langset spiller overbevisende godt i rollen som Action. 
Zahid Ali og Nils Ole Oftebro leverte troverdig politiroller, dog med en humoristisk undertone. 
Fint var det også å ha orkesteret på scenen, musikken og det tekniske satt meget godt.
 
Selv om West Side Story er en «gammel» musikal så er den likevel hyperaktuell for oss som lever i dag, med det truende koronaviruset over oss. For West Side Story handler også om samhold og sosialisering. Og det trenger vi mer enn noe annet av i dag. 
Alt i alt så ble dette gruppeseier, for seier ble det. West Side Story er både underholdende og severdig. Og musikken er udødelig. 
Som Abij Raja nevnte innledende, at noen våger å sette en slik produksjon i gang i disse tider er helt rått. Råskapen bør belønnes med en folkevandring til Chateu Neuf, for vi trenger kulturen og kulturen trenger oss - mer enn noen gang. 

Tekst: René Zografos

Det er ikke sikkert du får behandlingen du trenger hvis du koster mer enn 270.000 kroner
For meg er det umulig å forstå at pasienter ikke skal få behandlingen de behøver når muligheten er der. Vi får konstant høre av regjeringen at de må prioritere. Det igjen betyr at man er forbeholdt noen andres vurderinger om man får den behandlingen man trenger eller ei. I ytterste fall kan andre bestemme om du får lov å leve videre eller ikke. Hvordan kan vi godta en så dårlig ordning for oss selv?

De rikeste av oss har ofte en ekstra sykeforsikring. Mange av de med høy velstand blir derfor ikke prioritert bort av helsepersonale og vurdert om de er verdt å bruke penger på eller ikke. På grunn av deres ofte egen tegnede forsikring har de en sikkerhet som gjør at det som kan gjøres blir gjort, uansett hvor alvorlig sykdom de måtte få og uansett hvor dyrt det blir. Om de ikke har en slik forsikring, så betaler de det som trengs av egen lommebok for å få behandlingen de trenger. De vurderer aldri om det er samfunnsnyttig å gjøre disse behandlingene. Verdien av mennesket kommer alltid før penger.
For oss andre dødelige, så betaler også vi våre forsikringspenger, men i form av skatt som går til den felles sykekassen. Forskjellen er at vi har en falsk trygghet, en forsikring som ikke alltid fungerer. Faktisk er det sånn at når du trenger hjelpen mest, så svikter staten og selve systemet deg oftest. Det er når de mest vanskeligste og de mest utfordrende livsfarlige sykdommene kommer man trenger sikkerhet på at man skal bli hjulpet så godt det lar seg gjøre. Men det er altså i slike vanskelige situasjoner man ikke kan stole på at man får hjelp. For i verdens rikeste land så prioriterer man hvem som skal få leve og hvem som skal dø.

Det paradoksale er at man også har vedtatt at aktiv dødshjelp skal være forbudt i Norge, men er ikke å unnlate å redde en persons liv akkurat det samme som aktiv dødshjelp?

Jeg ser at det ofte er helsepolitikk og økonomi som gjør at man vegrer seg for å betale dyrt for noen medisiner. Menneskeverd er satt i andre rekke. Dessverre er det slik at mennesker dør på grunn av motvilje til å betale for nødvendig behandling.
Da jeg så intervjuet med gründeren av det nye Helsepartiet, Lise Askvik, (som forøvrig var læreren min i kulturjournalistikk en gang i tiden) her om dagen på TV2, så opplyste hun at det finnes en prioriteringsverdi der helsemyndighetene vurderer om du er verdt å satse på eller ikke. Denne verdien er ifølge Askvik på 270.000 kroner. Koster du mer enn det så er det altså ikke sikkert du er verdt å bruke penger på. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Etter min mening skal man ikke drive helsepolitikk- og forhandlinger på folks sykdom. Med andre ord. Man burde kunne forhandle pris på dyre medisiner og behandlinger samtidig som man bruker de samme medisinene på trengende pasienter. Noen medisiner er også dyre av den enkle grunn at de er svært kostnadskrevende å forske frem. Gode legemidler og behandlingsformer til små pasientgrupper med mer sjeldne og komplekse sykdommer er altså ofte dyrere. Men vi burde likevel kjøpe og bruke dem. Om alle skulle gjort som AS-Norge og ikke brukt disse medisinene på grunn av for høy pris, så ville vi aldri fått tilgang til disse medisinene fordi ingen i utgangspunktet ville brukt midler på å forske frem noe som ingen vil kjøpe. Ofte er det også slik at det er for mer sjeldne sykdommer at medisinen er dyr. Noen av disse medisinene kan virke dyre isolert sett, men hvis vi ser på den totale helseutgiftspotten, så er utgiftene faktisk ofte bagatellmessige fordi det er så få som trenger dem. Derfor er det ikke bare rart, men også kritikkverdig at også den nye regjeringen, som kritiserte den forrige regjeringen for at de ikke hjalp pasienter nok med livsforlengende behandlinger, ikke gjør mer for å sikre våre pasientrettigheter. Vi burde kunne kreve å få behandling med alle de midler som er tilgjengelige uansett kronepris. Det er det vi har forsikret oss for gjennom å betale skatt.

Det er direkte stygt at mennesker skal lide og se sine kjære visne bort i sykdom mens man driver slike ufordragelige helseprioriteringer. Ja jeg kaller det ufordragelig å la folk dø og å la pårørende lide unødvendig når det faktisk er uprøvd hjelp å få. Vi betaler vår tvungne helseforsikring gjennom skatteseddelen. Men mange av oss skal likevel dø i helsekøer mens vi venter på behandling, eventuelt blir vi prioritert bort når det finnes medisiner og behandlinger som kan holde oss i live.

Hvis våre skattepenger, som altså er våre sykeforsikringspenger, ikke kan redde livene våre, hva er da poenget med den ordningen vi har her i Norge?
Om ikke våre skattepenger kan redde våre liv, så burde kanskje noen andre ta over ansvaret og formidle disse midlene på en bedre måte, eller hva? Kanskje vi rett og slett skulle latt eksterne forsikringsselskaper kjempe om vår gunst slik at vi alle kan bli tilbudt best mulige betingelser hvis vi en dag blir hardt rammet av en sykdom? For sånn som det er nå, så er det nesten bingo om hvem som får behandling eller ei, hvis du ikke er rik da og kan betale for deg selv. Jeg har ikke lyst til å spille bingo med verken andres eller mitt liv, derfor trenger vi en stor endring i samfunnet vårt til noe som kalles menneskeverd. Vi må få på plass en helseforsikring som gjør at vi alltid får nødvendig helsebehandling, for ingen penger er mer verdt enn et menneskeliv, ingen.

Tekst: Re​né Zografos
Nå er jeg faktisk litt lei av disse gnålebiterne som løfter rasistkortet hver gang livet går dem litt i mot

Jeg er selv halvt gresk. Da min far kom til Oslo fra Hellas på 60-tallet, opplevde han rasisme på nært hold. Degos og pakkis, var bare noen av skjellsordene som ble ropt etter ham. Og ikke rent sjelden ble han bydd opp til juling av flere etniske nordmenn bare på grunn av at han så annerledes ut. Det smerter meg hver gang jeg hører hans historier om hvordan han ble mottatt den gangen, og det overrasker meg at han ble oppattet så annerledes da de eneste åpenbare forskjellene var at han hadde litt mørkere hår, samt et litt mer gebrokkent språk enn oss andre.

Jeg husker også første gang jeg så en neger i Oslo. Jeg syntes det var så kult, for sånt hadde jeg tidligere bare sett på TV. Ja vi kalte en afrikaner for neger den gangen, og ingen brydde seg om det, ei har det aldri vært et skjellsord å bli kalt blekansikt, som Sølvpilen kalte Falk for, i min favorittegneserie som ung. At folk med lys hud blir kalt for white trash, som oversatt blir til hvitt søppel, vekker aldri de store debattene i Norge. Nei, rasisme går vist bare én vei; fra en lyshudet til en mørkhudet. Skal du beskrive et menneske fra et annet sted i verden, må du altså holde tunga veldig rett i munnen; hvis ikke kan du bli stemplet som rasist.
Men Norge den gangen min far kom til landet, er ikke som Norge i dag. De som kaller Norge et rasistisk land i år 2020 må ta en nøyere sjekk på hvilke verdier Norge har. Norge er et land med nasjonaliteter fra hele verden. Norge tilbyr sosiale goder til alle innbyggere som trenger det, og uansett bakgrunn. Norske bedrifter har ordninger der nordmenn med innvandrerbakgrunn blir kvotert foran andre. Det er religionsfrihet i Norge. Muslimer og andre trosamfunn får støtte til deres respektive organisasjoner og til infrastruktur som f.eks til en moské eller synagoge.

Og nordmenn flest, slik jeg kjenner dem, ønsker utlendinger velkommen med åpne armer. Det er ikke mange land i verden der det er så lett å være innvandrer i som i Norge. I Norge behandler vi folk flest med verdighet. Selvfølgelig er det feil som kan gjøres i systemene og noen nordmenn kan oppføre seg rasistiske, men generelt er Norge et godt land for de som vil komme hit for å integrere seg. Mange jeg kjenner, inkludert meg selv, synes det er en gave å ha et flerkulturelt samfunn. Vi både omfavner og inkluderer. Men at det settes krav til folk om at vi ikke tolerer f. eks kriminalitet, bør ikke være så urimelig. 

Ei afrikansk jente som bodde i Norge fortalte meg følgende en gang; 
- Det er da ikke mange rasister i Norge. Jeg håper du vet hvor de verste rasistene befinner seg? De er der jeg kommer fra, i Afrika, de ulike folkegruppene mellom, der opplever du reelt hat. 
Jeg har senere spurt andre afrikanere om det samme og de sier seg enig i påstanden. Men også i Afrika er det selvfølgelig store forskjeller. Og ser vi på andre land, som Trumps USA , og som i Sverige med de problemene de har med innvandring, og som i sentrale land i Europa som har hatt betydelig med innvandring i mange år, så må Norge betraktes som et fredfylt land som ønsker alle folkeslag velkommen.

Jeg tror også en del innvandrere har problemer med å skille rasisme med kritikk. Det er helt vanlig for folk flest å møte motstand i dagliglivet som på skolen eller på jobben. Mange av oss havner ofte i konflikter og diskusjoner og har krevende samtaler med andre som er uenige med oss. Ingen liker slike situasjoner, men dette er ikke ensbetydende med at ingen liker hudfargen din. Når en innvandrer opplever uenigheter som dette har jeg dessverre sett rasistkortet, grunnløst, blitt dratt opp gang etter gang. Er du uenig eller kritisk til en innvandrer, så kan man altså bli oppfattet som rasist. 
Med mitt utenlandske etternavn, har sikkert jobbsøknaden min noen ganger blitt lagt nederst i bunken, men jeg har da vel aldri kalt noen en rasist av den grunn. Hvorfor skulle jeg det? Det kan være helt andre årsaker til at jeg ikke kom til intervju. Kanskje jeg selv burde ringt å snakket med bedriften som jeg ønsket å jobbe i? Kanskje de var usikre på om jeg var skrive- eller talefør på norsk. Kan det også finnes en mulighet for at de så etter andre kvaliteter enn de jeg hadde? Men sånt har en del innvandrere virkelig vanskeligheter med å forstå, og mange drar derfor opp rasistkortet.

​Så til både innvandrere og nordmenn som gnåler over rasisme og at Norge er et så dårlig land. Jeg vet ikke om et bedre sted i verden som ivaretar folks rettigheter, menneskeverd, og velferd. Og sammenlign gjerne om hvilke muligheter som i finnes i et land som Norge, kontra andre land i verden. 
Selvfølgelig har vi problemer og utfordringer i Norge også, men rasisme er ikke en av dem. Vi nordmenn, slik jeg kjenner dem, velger venner etter personlige egenskaper og ikke hudfarge. Og til deg som er ny her i landet; Du har kommet til et land med et hav av muligheter som inkluderer både frihet, velstand og vennskap, og ja, vi setter pris på deg som menneske, helt uavhengig av hudfarge.

Vannet føyk som fra en rekylladet vannpistol i det tenåringsgutten traff vannskorpen. Gutten gjorde alt han kunne for at de andre som lå å hvilte seg ved bassengkanten skulle få mest mulig vann på seg. Og han lyktes godt. Men da han oppdaget hvilke store skader han hadde gjort ble han litt bekymret for konsekvensene. En eldre italiensk herremann som vasset rundt i bassenget, med nå en et våt avis i hånden, tok først av seg brillene og tørket dem for vanndråper før han kjeftet høylydt på den italienske unggutten. Syndebukken virket angrende og steg umiddelbart ut av bassenget. Men kanskje var det den italienske herremannen som var malplassert, for jeg var på et sted hvor de yngre var i flertall.
Firenzes innbyggere hadde samlet seg ved et av de offentlige utebassengene denne dagen. Noen satt å spiste lunsj, mens de fleste tok noe kaldt å drikke. Bare noen få svært solhungrige, lå på senger i den stekende solen, men de fleste befant seg i skyggen eller ute i vannet. Hovedgrunnen til at de fleste styrte unna solen var nok den trykkende varmen som hadde nådd Firenze denne augustmåneden med cirka tretti grader i skyggen. Det kunne se ut som innbyggerne som hadde blitt igjen i byen hadde tatt seg fri for å kjøle seg ned i enten en vannkulp, fontene eller i et lokalt svømmebasseng som jeg befant meg ved. Men selv om det var trangt om plassen rundt vannkildene så var virkeligheten en annen ute på gaten.

- Everybody is at the sea, sa taxisjåføren til meg på gebrokkent engelsk da jeg spurte ham hvor alle var. Det var tydeligvis en innøvet strofe. Men jeg forstod hva han mente fordi jeg hadde valgt å reise til Firenze i august måned ? godt inn i den italienske fellesferien da de fleste hadde forlatt byen. Allerede langs veien fra flyplassen så jeg klare tegn på det. Det var flere butikker med plakater utenfor hvor det stod «chiuso» på, som betyr stengt på italiensk, enn uten. De fleste hadde lukket butikken, kafeen, apoteket eller fabrikken ut hele august, og mange holder også stengt langt ut i september måned.
Jeg forsøkte å kommunisere med taxisjåføren så godt jeg kunne under den cirka 15-20 minutters kjøreturen fra flyplassen til sentrum, men det var nytteløst ettersom han svarte meg på et språk som jeg ikke helt forstod. Det må ha vært et forsøk på en blanding av engelsk, italiensk og fransk virket det som. Men sjåføren var svært så hyggelig og blid. Han viftet med armer og pekte på flotte bygg og forklarte ivrig på sitt mystiske språk mens italienske popsanger dundret ut av høytalerne fra alle kanter i bilen. Han virket stolt av byen sin, og han nærmest kjempet for at jeg skulle forstå hva han sa. Og på et underlig hvis forstod jeg. Jeg forstod hans lidenskap for kulturen som er inngrodd i hele det italienske folket. Og det var jo akkurat det jeg var ute etter - deres kultur, det ekte italienske! Hadde jeg bare kunnet språket, sa jeg til meg lettere irritert over at jeg aldri hadde lært meg det! Eller kanskje det var bedre sånn som det var - mer mystisk på en måte - uten å forstå alt som ble sagt. Uansett; Velkommen til Italia, tenkte jeg. Velkommen til Firenze!

Utenfor allfarvei
- Jeg virkelig elsker Firenze, fortalte walisiske Zöe Richards smilende til meg da jeg møtte henne i resepsjonen på hotell Gallery Art. Hun hadde som meg ankommet dagen før og skulle være der nesten en uke.
- Endelig har jeg ferie. Du skjønner jobben min består av å reise, men jeg kommer alltid tilbake til Italia, det er noe spesielt med dette landet - med menneskene, atmosfæren, maten, også moten da, sa hun smilende og kastet et ubevisst raskt blikk ned på Cavalli-vesken som stod ved siden av henne. Den 27 år gamle jenta virket motebevist med tidsriktig frisyre, en lett kledelig sommerkjole, og gullfargede sko med ekstremt tynne stilettheler.
- Jeg håper en dag å slå meg til ro her i nærheten, i Toscana området. For det finnes ikke et mer perfekt sted å leve. Gjør det vel, spurte Zöe, og hun visste hva hun snakket om. Sammenlikningsgrunnlaget hennes var enormt. Bare i løpet av de siste par månedene hadde hun vært i Miami, Dubai, London, Zürich, Nice, Moskva, Bangkok, Cuba, flere steder i Afrika samt Kasakhstan, som flyvertinne for et privat arabisk flyselskap var hun på reise hele tiden.

- Også liker jeg klimaet her. Deilig varm bris og verken for varmt eller kaldt.
Men en regnvant nordmann syntes ikke klimaet hadde vært så enestående. Første dagen var det for varmt. Dagen etter, regn! Og alle som har vært sydover om sommeren vet at det ikke regner som i Norge med jevnt duskregn hele dagen. Det kommer heller puljevis i store strie strømmer. Dette var da også forutsetningen for min første tur rundt i gatene i renessansen fødeby.
Hvor skulle jeg begynne? Venner og reklamebrosjyrer hadde hundrevis av tips om hva man burde få med seg i Firenze. Skulle jeg starte ved den berømte Ponte veccio broen? Eller hva med en varm kakao med ekte sjokolade på Piazza Della Signoria? Et besøk til det verdensberømte Uffizi galleriet var også en mulighet? Rådene var mange, men det var et tips jeg ikke hadde helt glemt: ?Gå utenfor de vanlige turiststiene?. Og det var nettopp det jeg skulle gjøre. Riktignok hadde jeg tatt sikte på å ende vandringen ved Ponte Vecchio broen, men jeg skulle ikke gå langs elven Arno, som deler Firenze i to, men i stedet ta smågatene innenfor.
Smugene var idylliske og regndråpene som hadde tatt en pause i å falle ned lagde glinsende speil på de mørkegrå brosteingatene.

Bygningene kjentes svært nære i de trange gatene, og da jeg tittet oppover føltes det ut som om veggene fra begge sider av gaten kom mot meg. Som om de fanget meg. Dette var i begynnelsen litt ubehagelig, men etter hvert vente jeg meg til det og da ble det bare intimt og koselig. Også var det riktig hyggelig å se fruene stå ved vinduspostene å snakket med hverandre fra den ene bygningen over gaten til den andre. Jeg observerte en trøtt stripete katt klamret seg fast til den ene vinduskarmen. To unge gutter hørtes det ut som, men som jeg aldri fikk øye på, øvde seg med full hals på den krevende sangen Nessum Dorma som bidro til legendestatus for den avdøde italienske operasangeren Luciano Pavarotti.
Å vandre mellom byggverkene i Firenze føltes som å spasere rundt i antikkens storhetstid, og uansett hvor jeg befant meg kunne jeg nyte de detaljerte utsmykningene på husveggene, rundt vinduene, dørene og takene. Samtidig virket de store tykke dørene inn til selve husene ugjennomtrengelige.
Av og til ble de trange smugene erstattet av åpne plasser hvor det fantes koselige kafeer og restauranter. Og jeg kunne nærmest bruke luktesansen for å lose meg til de åpne plassene fordi pizza- og paninilukten var svært navigable. Og jeg ble sulten av all vandringen. Derfor bestemte jeg meg for å ta en italiensk pizza til lunsj. Og det var noe jeg ikke angret på. Pizzaen, en tynn margherita, var faktisk en av beste jeg har spist, men kanskje også den enkleste. Og jeg lurte på hvorfor det ikke serveres slike pizzaer i Norge? Eller kunne forklaringen være så enkel som at pizzaen smaker bedre bare fordi jeg befant meg i Italia? Den italienske kokken, som også serverte meg pizzaen, fortalte at ingen pizzaer i byen er helt like. De har sine egne oppskrifter på basisråvarer som pizzadeig og tomatsaus. I tilegg kommer det an på hvor mye man tar på av de ulike ingrediensene, og det beror også på hvor lang steketiden er og hvilken type ovn man har og så videre. Han ville ikke røpe altfor mye til meg, men han ga meg et råd. Å ikke ta for mye av noe, sånn at de andre smakene ikke blir overdøvet.

Jeg ble kald av å sitte stille og spise, så jeg tok på meg en kardigan før jeg tuslet videre. Skyene kretset fortsatt over byen som om de bare ventet på det rette øyeblikk til å gi fra seg et nytt regnskyll.
Det var ikke så langt igjen til det endelige målet. Broen Ponte Vecchio kunne jeg se i det fjerne og jeg hadde etter hvert nådd elven Arno. Det var flere broer som krysset elven med ujevne avstander, men Ponte Vecchio skilte seg klart ut med det store overbygget og husene oppe på broen.
Men før jeg skulle til å krysse elven oppdaget jeg en stor folkemengde ved et veikryss utenfor et slags serveringssted. Jeg ble nysgjerrig og oppdaget at det var en iskrembar bortenfor menneskemengden.
- Og jeg som elsker is, tenkte jeg. Og spesielt skikkelig sjokoladeis er min favoritt. Jeg glemmer aldri barneårene på ferie i Hellas hvor jeg fikk ekte ren sjokoladeis. Jeg kunne glafse i meg flere på rad. Skulle jeg få oppleve slik lykke igjen? Jeg måtte prøve.
Innenfor, i vindusdisken på Gelateria La Carraia, stod isen oppstilt i store bokser. Det må sikkert ha vært femti forskjellige smaker å velge mellom. Men jeg hadde gjort mitt valg før jeg gikk inn døren.

- En sjokoladeis i beger takk! Den største ja.
Gleden var kort da jeg så at den store isen ikke var så stor. I hvert fall ikke så stor som jeg var vant med fra før av. Men med en nylig fortært pizza i magen så tenkte jeg den ville bli passe stor nok.
Den så fin ut med sin mellombrune farge, men i det jeg kjente smaken i munnen så fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg trodde faktisk ikke det var sant, og frysningene skyltes ikke at isen var for kald. Jeg måtte smake igjen. Jeg tok en stor skje denne gangen. Jeg kjente isen bre seg rundt i munnen, rundt tungen før den ga fra seg den mest intense, men mest vidunderlige sjokoladesmaken jeg noensinne hadde kjent tidligere. Aromaen nærmest kloret seg fast i smaksløkene mine for så å fortelle meg at: «Her har du meg - den beste isen i verden! Nyt meg». Jeg hadde funnet veien til en lykkekilde, og jeg forstod selvsagt nå hvorfor alle folkene stod utenfor å ventet på denne nydelige iskremen. Hadde jeg bodd i Firenze ville jeg utvilsomt blitt en avhengig stamkunde. Jeg har aldri smakt maken før eller siden. Og jeg er villig til å utfordre hvilken som helst iskremprodusent i verden på at denne er den aller, aller beste. Og til norske isprodusenter, skjerp dere. Dere er ikke en gang i nærheten.

Razzia
Jeg hadde omsider nådd Ponte Vecchio som er vakrere på avstand enn når man er på den. På broen fikk jeg nesten klaustrofobi da jeg så alle folkene der. Det var like folksomt som en 17.mai feiring på Karl Johans gate i Oslo. Trangt og jævlig. Det var ikke bare pensjonister og japanere med kamera rundt halsen som var blant folkemengden. Folk i alle aldre og begge kjønn nøt byen. Man kunne observere skoleklasser, vennegjenger, par, både unge og eldre.
På broen fantes det også selgere av vesker, solbriller og berømte malerier. Alle gode kopier. Det var dette norske aviser hadde advart meg mot tidligere. Og få minutter etter at jeg ankom broen merket jeg at disse kjøpmennene var litt urolige, og de begynte å pakke inn varene sine. Alt havnet nede i store sekker og laken, deretter løp de av gårde. Sekunder senere kom politirazziaen. Om de fikk tak i noen kopivareselgerne denne dagen vet jeg ikke, men at italienske myndigheter tar dette seriøst levnes det liten tvil om. Både selgere og kjøpere kan vente seg store bøter hvis de blir tatt. Det er heller ikke uvanlig med fengselstraff.

Men razziaen ble også avbrutt av noen få regndråper og på mindre en et minutt ble den folksomme gaten på Ponte Vecchio broen «evakuert». Det som sekunder tidligere hadde vært den mest befolkede gaten i byen var blitt øde og forlatt - og bare fordi det kom noen regndråper!
- Jeg er da nordmann og tåler vel litt regn, hoverte jeg for meg selv, og fortsatte framover midt i gaten som om ingenting hadde hendt. Men det skulle jeg ikke gjort. For øyeblikket etter åpnet himmelen seg. Det regnet ekstremt, så ekstremt at man skulle tro at de fleste steppeindianerne i verden hadde samlet seg til en regndanskonferanse i byen. Eller som man sier det på godt norsk: Det var som om noen hadde helt ei bøtte med vann over hodet på meg.
Kort tid etter hadde også jeg svelget min stolthet og sneket meg innendørs, jeg befant meg på en vinbar, og var nærmest gjennomvåt. Peisen ble tent og jeg fikk servert et deilig glass med valpolicella vin. Riktig så koselig og intimt ble det også. Jeg bemerket at alle var så glade og vennlige tross regnet, det virket som regntemaet var en utløsende faktor for videre kommunikasjon, så de som var inne på baren snakket villig med hverandre, og det ble etter hvert en svært så god stemning. Dagen ble snart til kvelden som ble avsluttet med en taxi hjem til hotellet.

Resten av uken var det solskinn. Regnet som hadde vært var visst ganske så uvanlig i sommermånedene, men hadde vært velkommen hos lokalbefolkningen, og spesielt hos de som måtte arbeide der under sommeren.
- Jeg har jobbet her de to siste årene i august måned, men i år er det så mye bedre temperatur - mye bedre enn i fjor, sa italienske Anna Maria Cianciulli som jobber som dramalærer for en filmskole som holder til i byen. Til vanlig bor hun i New York.
- Og jeg skal si deg; Vær glad for dette regnet, det renser luften og gir en deilig og stabil temperatur. I fjor var det som en badstue i byen, og nesten umulig å trene elevene mine - vi måtte ha pauser hele tiden. Og du vet, det hjelper ikke så mye med sånne små vifter som de har her i Italia, de burde hatt aircondition. Anna hadde nok rett. Det kunne lett blitt uutholdelig å være turist i en storby som Firenze som geografisk befinner seg midt inne i Italia - langt fra havet hvis en varmebølge skulle sette inn. Men jeg var heldig. Temperaturen skulle vise seg å være som en veldig fin norsk sommerdag resten av uken. Takk og pris for det, for matlysten blir gjerne borte hvis det blir for varmt, og i kulinariske Italia er den ytterst viktig å bevare.

Jeg kunne bli litt lei av både pasta- og pizza retter til lunsj hver dag. Men det var utelukkende min egen feil ettersom det italienske kjøkkenet har så mye mer å by på. De har tilgang til alt av ferske urter, frukter, kjøtt og grønnsaker. I Firenze, som i resten av Toscana, produserer og serverer de råvarene til oss i form av deilige lokale spesialiteter.
Jeg hadde stort sett besøkt gode restauranter, men det fantes også dårlige. Jeg var så uheldig å havne på en et svært sjabert spisested der jeg fikk servert seigt, nesten rått kjøtt som pepperstek. Vinen, en Chianti, smakte surt og forretten, som visstnok skulle være en toskansk spesialitet, smakte som en boks med kalde tomatbønner fra Landlord. Til og med brødet var gammelt. Skuffende. Men jeg burde forstått det da jeg gikk inn hoveddøren. Det fantes ikke en eneste italiensk gjest på stedet selv om restauranten lå fint til på sentralt sted i sentrum av Firenze. Så rådet mitt er: Er du i tvil, spør lokalbefolkningen.
Etter mørkets frembrudd var det restaurantene som tok over for butikkene, de fantes i alle varianter, fra tradisjonelle italienske restauranter, gode fiske- og skalldyrrestauranter til litt dyrere gourmetrestauranter. Også utenfor sentrum av byen er det mulig å besøke gode spisesteder.

Nattelivet er rikt, men ganske forskjellig fra vi er vant med. Mer moderne. Riktignok finner man også her irske puber og steder for ungdom i de sentrale områdene, men bortsett fra de, er det ofte stilfulle steder som gjelder. Det finnes massevis av vinbarer, og mange hoteller har ofte et stort bar- og nattklubb område hvor de konkurrerer om å være mest trendy i byen. De fleste har vært heldige med satsningen, og servicen er alltid høyt på slike steder. Baren i Hotel Gallery Art er et eksempel på det.

Forandring med tiden
Reisejournalist Lucy Hughes-Hallet, sa en gang til magasinet Condé Nast Traveller at hun har fulgt utviklingen i Firenze gjennom mange år, og at hun har sett store forandringer med tiden. Da hun var yngre kunne hun gå rundt på Uffizi galleriet nesten alene, mens man i dag må stå i timelange køer bare for å komme inn.
En mer utfordrende klesstil blant ungdommen er noe annet hun har bemerket seg. Hun er overrasket over at skjørtene til serveringsjentene like ved Santo Spirito er blitt så korte som de er blitt med årene - faktisk mye kortere en de hun selv noen gang hadde våget å ha på seg. Men at ungjentene i katolske Italia har oppdaget den generelle europeiske klesstilen er vel, ifølge henne, noe vi alle må akseptere.

Arkitekturen og vedlikeholdsarbeidet i Firenze er imponerende. Dette kan italienerne. De tar vare på byggene sine i stedet for å bygge nye. Norge er et u-land i så måte. I Firenze er det et evigvarende arbeid som pågår for å restaurere og vedlikeholde bygninger.
Byen er stappfull av kunst og historie hvor de kjente attraksjonene avløser hverandre, men samtidig er byen egnet for en romantisk ferie, som nyforelsket kan ikke settingen bli bedre.
Selv om jeg stort sett spaserte ganske langt i Firenze, så virket det aldri som føttene ble trøtte. Som om de hadde fått litt mer energi. Riktignok stoppet jeg opp av og til. I blant var det for å sitte på en benk i en av de mange parkene, mens andre ganger var det for å innta en god lunsj på en av de berømte kafeene på Piazza Della Signoria. Og selv om jeg ønsket å shoppe nye klær, og på forhånd hadde tenkt å svi av kredittkortet i motebutikkene, så ble det med et par korte handler.
På kveldstid kastet lyskastere, lysfontener og gatelykter et helt annet bilde over byen enn på dagen. Den ble om mulig enda vakrere - mer eventyrlig på en måte. Par nøt måneskinnet som speilet seg i elven Arno. Noen satt på broene og holdt rundt hverandre, og man kunne se at alle virkelig nøt av å bare være til stede i denne magiske byen. Det virket som de fleste jeg møtte hadde det slik - både turister og innbyggere. På de åpne piazzaene samlet folk seg for å slå av en prat. Og selv om mange turister gikk rundt og fotograferte historiske monumenter, så var det ikke noe mas og kjas, mer en rolig tilbakelent stemning.

For nye som kom til byen måtte dette oppleves som om de var kommet til en annen verden ? en verden som de selv skulle være så heldige å snart bli en del av. Selv hadde jeg havnet i en slags hypnose som jeg verken kom eller ville ut av.
Selv om tiden var inne for det, så hadde jeg liten trang til å reise hjemover - jeg mistenkte den gode sinnsstemningen jeg hadde fått ville forsvinne så fort jeg var tilbake. Og det skulle vise seg at jeg fikk rett. Samme kvelden etter ankomsten til Oslo lufthavn kjente jeg mer av hvordan realiteten snek innpå meg. Hverdagen var tilbake for å bli og det var ingen god følelse selv om jeg i utgangspunktet er ganske hjemmekjær. Men jeg aktet å fokusere på det positive. For neste gang jeg er ute etter en virkelighetsflukt så vet jeg hvilken by jeg skal dra til - byen ligger i Italia og er hovedstaden i Toscana. Byen som har vunnet mitt hjerte heter Firenze og er nylig kåret til verdens beste by.

Ting å gjøre i Firenze:
1. Besøk Uffizi galleriet. Museet har de største skattene i verden innen renessansekunst.
2. Spis iskrem. Overalt finner du barer og kafeer med iskrem i verdensklasse.
3. Besøk Il Duomo kirken. Duomoen, med den røde kuppelen er, sammen med Ponte Vecchio broen, kanskje det mest kjente landemerket I Firenze. Et fantastisk byggverk som virkelig tar pusten fra en.
4. San Lorenzos markedet. På dette matmarkedet kan du bugne i toscanske spesialiteter. Her har de det meste av mat og drikke.
5. Gå dine egne veier. Å vandre rundt på egenhånd er enkelt i Firenze. Skaff deg et kart og finn frem til dine favorittsteder i Firenze.
6. Solnedgangen i Firenze er berømte, på ettermiddagen samler folk seg ved elven Arno for å nyte livet. Husk kamera.
7. Shopping. Smykker, designervarer og luksusklær er det godt utvalg av i Firenze. Har du derimot lyst til å gjøre et kupp, kan du reise til The Mall, Firenzes outlet, som ligger utenfor byen. Her får du lukusvarer til sterkt reduserte priser. Det går daglige busser til og fra Firenze daglig. Eller hva med å leie en Vespa og kjøre selv?
8. Ta en ettermiddagstur til åsene rundt Firenze i en fiat 500, ri på hest i Chianti eller hva med en båttur på elven? Via Ciao Florenze kan du oppleve dette og mye mye mer.

Spisesteder:
​Osteria Nuvoli. Italiensk restaurant for lunsj eller middag. Kan være lurt å bestille bord på forhånd.
Fuor Dacqua. En av de beste sjømatrestaurantene i byen. Spør etter dagens spesialitet.
Mastrociliegia Her får du ekte italiensk pizza, nyt den gjerne utendørs.
Buca Mario. Italiensk mat i romantiske omgivelser. Litt dyrere, men verdt det.
Irene. Restauranten på Rocce Forte Hotel Bistro er et godt alternativ for lunsj eller middag, god belligenhet for drinker etterpå. Tradisjonell meny.

Tekst og foto: René Zografos
​
- Jeg føler det var fortjent, og det som var ekstra fint med akkurat dette terningkastet var at den var gitt av en ung dame, for kvinner har vært er en stor del av målgruppen i denne filmen og som vi har forsøkt å nå frem til, fordi det er fort gjort at en krigsfilm blir en mannefilm, men dette her handler like mye om kvinnene, og som i flere tilfeller var modigere enn mannfolka under 2. verdenskrig. 
I filmen Den 12. Mann så møter vi Jan Baalsrud, spilt av Thomas Gullestad, som er på flukt fra tyskerne nord i Norge. Hans skjebne hviler helt og holdent på lokalbefolkningens vilje til å hjelpe til.
- Det er hjelperne og spesielt kvinnene i nord- Norge som var de store heltene i denne historien, og det er de vi har fokusert på. Tyskerne fungerer kun som en motstand, det var ikke veldig mye plass til å gi de masse bakgrunn og dybde. 
JantelovJeg var selv på pressevisningen for filmen og sjelden har jeg sett så mange følelsesmessige reaksjoner fra gråtende journalister som under visningen av Den 12. mann. Zwart forteller at han har vist filmen noen ganger for publikum allerede med både verdenspremiere i Tromsø og festpremiere i hjembyen Fredrikstad og man kan føle hans tilfredshet over de positive tilbakemeldingene han har fått til nå.
- Når folk både er rørt og de sitter i spenning, så er det ikke så mye mer jeg kan gjøre. Det lukter litt jantelov når man skal kritisere selv om man liker det man ser, som å få kritikk for å gjøre autentiske ting. Jeg blir nok aldri kvitt Hollywood-regissør stempelet, og det kan ikke jeg ha fokus på heller. Dette er den beste filmen jeg har laget i hele mitt liv. Nå må jeg vurdere å ta en Ari Behn og tatovere den sekseren på armen, sier han spøkefullt.

- HistorieløstZwart synes det er mange forståsegpåere som lettvint kritiserer og som rett og slett har feil i sine påstander. Arrene i ansiktet til tyskeren Kurt Stage spilt av Johnatan Rhys Meyers er et godt eksempel på det.
- Arrene i ansiktet til den tyske kommandanten er helt autentiske. Disse arrene var et statussymbol som viste at du drev med fekting som igjen betydde at du hadde gått på privatskole. Og da blir det historieløst av en anmelder å si at det er en klisjé. Hva skal en filmskaper gjøre da, spør han og fortsetter. For en filmskaper får fort kritikk om han ikke er historisk korrekt, og når jeg nettopp er det så blir det også kritikk. Zwart presiserer at han ikke er arg på pressen med har likevel en oppfordring om å være mer etterrettelige.
- Jeg husker når vi tok den avgjørelsen om å bruke disse arrene i ansiktet, som er det korrekte å gjøre, så hadde jeg samtidig en summetone i bakhodet om at dette kommer noen av de norske anmelderne å henge seg opp i. - Se her, her er det en antagonist som har arr i ansiktet, men så valgte jeg altså å gjøre det autentisk.

- Stol på deg selvI den sammenhengen ønsker Zwart å komme med et lite varsko til dagens unge filmskapere
- Ikke la dere disiplinere av hipsterrasismen, det betyr at man ikke skal lytte til forståsegpåere eller de som liksom alltid skal være "riktige" og som har små sære franske filmer som sin "kred". Så jeg vil bare oppfordre unge filmskapere til å stole på seg selv og at du har lov til å like det du liker og ikke la noen disiplinere deg. En venn av meg sa en gang. Hvis den filmen du lager er så veldig viktig, da er det vel et poeng at flest mulig ser den. Det synes jeg er et godt poeng. Altså, gåsehud, klump i halsen, tårer i øyekroken, lyver ikke. Det er som du sier, journalistene sitter og gråter i kinosalen, men så kommer de ut og begynner å tenke. Da savner jeg ærlighet og at man våger å stå for det man mener. Dette er noe som både jeg og Veslemøy (Kona til Harald og produsent på Den 12. mann) har merket seg 180 prosent annerledes i USA. Når vi flyttet dit så er det helt fritt for en sånn type disiplinering, så vi kaller oss litt landsflyktige noen ganger når vi har "rømt" til USA for å få lov til å være litt friere. 
Aldri stressaMan forstår man snakker med en lidenskapelig filmskaper når man er i samme rom som Harald Zwart, han strutter av entusiasme og bedyrer at han er med på alt innen filmproduksjonen.
- Jeg synes alt er spennende og er jo en person som er delaktig i alt. Jeg er produsent, sjekker enkle ting som overnattinger på hoteller. Alt fra begynnelse til slutt går via meg så det er ikke en annonse, ikke noen ting som ikke er innom meg. Og det synes jeg er riktig, det er en filmskapers oppgave. Jeg kan mest om denne filmen, alt om budsjett, hvert tall, jeg kan hver post og alle produsentene sjekker inn med meg hele tiden hvordan vi fordeler midlene. Det er jeg som sitter med daglig oppdateringer og tar de nødvendige prioriterningene til enhver tid, som legger til at han likevel aldri føler seg stressa da han lager film. 
Hvorfor pleier du å ha premierene dine i Fredrikstad?
- Jeg har jo ikke noen tilknytning til Oslo, jeg er fra Fredrikstad, så da blir det premierer der, men jeg har også filmpremierer rundt omkring i store byer i utlandet. Den 12. mann er solgt til store markeder allerede, der i blant USA. Og de som har kjøpt filmen har ikke engang sett filmen, men bare en trailer. Men de har fått med seg historien. 
Som lidenskapelig filmelsker, synes jeg det alltid er spennende å høre hvilke filmer filmskapere liker, og spørsmålet ble også stilt til Zwart:
- Det er en veldig morsom historie som jeg bare har blitt fortalt og jeg håper jeg gjengir den riktig. Det var Wolfgang Plagge, en fantastisk pianist, som fikk oppdraget av en smart kulturpersonlighet, og det var å dele ut en pris for beste countrymusikk på Spellemannsprisen. 
Dette var altså en form for "Hipster-Racisim" (hipsterrasisme), og det synes jeg ødelegger mye fordi man ikke tenker med hjertet, bare med hodet, da tar man valg ut i fra hva andre kommer til å synes og ikke hva man selv synes er riktig. 
Så jeg vet ikke om de gjorde et forsøk på å drite ut Wolfgang Plagge, men de skulle gjøre et eller annet spennende rundt det at den klassiske pianisten skulle dele ut Country-prisen. Også ble han spurt etterpå av denne "smarte" journalisten: "Ja hvordan var det for deg da å dele ut Country-prisen?" Også svarer Plagge, han sier: "Jeg skiller ikke på sjanger, jeg skiller på god og dårlig musikk". Og det er mitt mantra også, jeg skiller mellom god og dårlig film helt uavhengig av sjanger. 
Blade Runner, for eksempel, er en fantastisk film, Back To The Future synes jeg er et av de best håndverksmessige filmer som er laget, og når jeg har sittet å pratet sånn som vi gjør nå med Steven Spielberg, Will Smith med flere, så når jeg da svarer at Back To The Future er en av de beste filmene, så er de helt enige. De synes det håndverket er fantastisk. Men det er umulig å lage en topp ti liste over de beste filmene, må jeg trekke frem en film, så sier jeg Amadeus, det er den filmen jeg går til, der jeg kan bli inspirert, den filmen synes jeg er helt utrolig.

TV-serier, har du tenk på å lage det noen gang?
- Ja, vi er jo i gang nå. Vi skal lage en TV-serie på ti episoder om det norske oljefondet, som er en humorserie for TV-Norge. Dette har vi ikke vært ute med ennå, så du blir den første som kan gå ut med dette. Du kan tease det som det heter. Jeg ser selv på masse på TV-serier, det er et perfekt format å ta med på flyreiser. Jeg flyr jo over Atlanterhavet kanskje to ganger i uken noen ganger. Kan fly tur-retur USA samme dag. Så når jeg flyr, så ser jeg masse TV-serier. 
I filmproduksjon så trekker Harard Zwart frem viktigheten av filmmusikk, og med på Den 12. Mann har de fått med seg komponisten Christophe Beck, kjent for musikken til Disney-filmen Frost og snart aktuell med Antman 2 i 2018.
Kjøpte rettighetene for 17 år siden- Ja, det var et scoop å få med seg Beck på denne filmen. Det er musikken som gjør filmen episk. Tenk deg Spielberg uten John Williams eller Back To The Future uten Alan Silvestri. Så det er jo faktisk mer enn halvparten av opplevelsen. Det er som en produsent sa til meg en gang: "Det er ingen som har gått ut av en kinosal og nynnet på en kamerabevegelse". Det synes jeg var så utrolig riktig sagt, du kan legge på så mye fornuligheter, tøffe kamerabevegelser og teknikker du bare vil, men det har veldig lite å si for publikum, det er musikken som gjør alt, som får frem følelser. 
Harald Zwart ler høyt når jeg spør han om han ikke blir lei av film
- Nei det kan man vel ikke bli, men man blir vel lei av dårlig film også blir man alltid glad i god film. Jeg synes også det er masse fint i norsk film, og det merker jo alle nå, norsk film er helt fantastisk , og vi går mye på kino sammen med ungene og ser på både norsk og utenlandsk film. 
Om noen tror at Zwart har kastet seg på en bølge med krigsfilmer i kjølvannet av Max Manus og Kongens Nei, så tar nok de de skammelig feil 
- Vi kjøpte rettighetene til denne filmen for 17 år siden. At det har tatt så lang tid før den ble laget er tilfeldig og skyldes at det har vært så mange prosjekter i USA. Zwart presiserer at han jobber der det er gode prosjekter, og de kan like gjerne være utenfor USA.
Under budsjettZwart roser også filmstøtteordningene vi har her i Norge
- Det er ingen utlendinger som tror på meg når jeg forteller hvor mye penger vi får til å lage film i Norge. Vi er så heldige at vi aner det ikke selv engang. 
Vi klarte å lage denne under budsjettet på 64 millioner, og vi fikk mye ut av pengene fordi alle ga så mye, alle ga jernet fra grip til musikk, de ga mer enn de fikk betalt for, fordi mange følte et slikt eierskap til filmen og alle følte de var med på å lage noe som var veldig flott og viktig. Det er også tilfredsstillende for Veslemøy og meg å gjøre vårt eget prosjekt som med Den 12. Mann. Vi har sagt nei til studioprosjekter og andre ting for å nå gjøre egne ting. Det samme er det med den nye TV- serien Oljefondet vi skal lage. Det er vårt eget prosjekt sammen med Tom Gulbrandsen som vi nå endelig kan dra frem fra skrivebordskuffen. Og det er nettopp det som har vært så tilfredsstillende med Den 12. Mann, man kan gjøre forandringer uten å sjekke med en haug av andre beslutningstakere, så jeg kan lage den filmen jeg vil - det har vært en veldig god følelse. 
- Modig, har vært et stikkord for denne filmen. Vi har vært modige på foto, på musikkvalg, på casting, på måten vi har gjort scener på, vi har vært modige i alle aspekter av filmen, og det føler jeg at vi har fått full uttelling for. 
Samtidig synes jeg det er veldig gøy å få oppmerksomhet rundt filmen, og ikke minst på vegne av alle andre som har jobbet hard med dette prosjektet, så hvis den skulle forsvinne som pust i sivet så ville det bare vært trist etter så mye jobbing, sier Zwart som nå synes det skal bli deilig med en velfortjent juleferie på hytta på Dagali, en familiehytte de har hatt i mange år. 

Anmeldelse av René Zografos
​
Det er 72 timer igjen til musikalen Esilio Paradiso skal ha premiere, men halvparten av musikken til andre akt mangler. Komponisten, Viktor Sibelius, har fått skrivesperre.
Det er når denne skrivesperren setter inn at vi som publikum kommer inn for å følge resten av historien som er skrevet av Øystein Viik.
Jeg synes handlingen i Optimist passer godt til Teigens tekster og så er den morsom, til tider veldig morsom. Spesielt Gustav Nilsen, som spiller elektrikeren Kjell, får oss til å smile ekstra på smilebåndene, men jevnt over var dette en fornøyelig forestilling som alle burde se. Hilde Lyrån som spiller manageren Hedvig Hjorth meds stor H foran og bak, er drivjernet og geleider hele stykket trygt i havn og gjør en formidabel jobb med å holde handlingen sammen. Hans Marius Hoff Mittet spiller den divaaktige triste komponisten Viktor Sibelius som har, fått skrivesperre og er troverdig i sin rolle som det. Det var også morsomt å se Jan Martin Johnsen i rollen som butleren Kaj Sommerfeldt. Han gjorde en svært god jobb som den trofaste vennen til Viktor Sibelius. Han synger også godt, og det var det flere som gjorde. Det musikalske satt faktisk svært godt og Teigens låter fikk den fortjente plassen den fortjener. Charlotte Brænna var et friskt pust i en forestilling som eller kunne blitt for dyster, og hun synger så vakkert som alltid.

Optimist har et litt sit-com aktig preg der det meste av handlingen skjer i Sibelius hus. Likevel er ikke det ikke spart på effekter i kostymer og kulisser. Faktisk er dette den dyreste produksjonen i Chateau Neufs historie, og det merkes – lys, lyd, og scenografien var en innertier.
Alt i alt er dette en veldig morsom komediemusikal , selv om første akt tidvis var i det treige laget. At vi får ta del i Teigens sårbare tekster gjør dette ekstra fint. Denne blandingen av morsomheter, jakten på drømmen samt det store evige temaet om den tapte kjærligheten, setter denne musikalen på høyde med det vi kan se på internasjonale scener verden rundt. Det er bare å gratulere til alle involverte.

Å anmelde en forestilling for barn er ikke alltid like enkelt, men det som enda vanskeligere er må være å anmelde en musikal som er tilsiktet både barn og voksne.
Det skal litt til å få det til, å lage en musikal som skal klare å imponere, gripe og underholde både liten og stor i to timer, men skal jeg tro på reaksjonene fra publikum rundt meg er denne forestillingen verdt å få meg seg. Og jeg er så enig; Trollmannnen fra OZ er nærmest en perfekt familieforestilling som absolutt alle vil ha glede av, både for liten og for stor.
Trollmannen fra OZ ble skrevet som en bokserie på begynnelsen av 1900-tallet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum, men det var først når den ble filmatisert i 1939, med Judy Garland i hovedrollen som Dorothy, den ble kjent i den store vide verden. Og siden den gang er den blitt presentert på ulike formater frem til i dag.
I musikalversjonen som nå går på Chateau Neuf i Oslo møter vi den norske Dorothy, spilt av Sofie Bjerketvedt som gjør en fin figur. Egentlig var det hovedrolleinnehaver i Flashdance, Heidi Ruud Ellingsen som var tiltenkt rollen som Dorothy, men på grunn av den store suksessen med Flashdance, som spilles fortsatt, så ble det i stedet Bjerketvedt som tok rollen. Hun gjør det riktig så godt og tar oss stødig gjennom hele historien. 
I Trollmannen fra OZ har de brukt fleste elementene i den dramaturgiske håndboken for å gjøre musikalen komplett. Mot, skummelhet, vennskap, lengsel og massevis av humor er bare noen stikkord for dette sceneeventyret. De morsomste sekvensene fikk vi servert av Alexander Langset (Fugleskremselet), Per-Theodor Paulsen (Portvakten) og Håvard Eikeseth (Løven). Alle sammen fantastiske skuespillere som virkelig gir fra seg selv til stor glede for små og store. Tom Sterri var også svært god. Men kanskje den største sjarmøren denne kvelden var den lille hunden Toto, spilt av Hiro. Dette er altså hunden som heksa truet med å avlive og som gjorde at Dorothy og hunden rømte hjemmefra.
Barna fra Art Musikal- & Ballettskole og WestEnd Studios var også store bidragsytere til at dette ble en minneverdig forestilling.

Scenografien var det ikke noe å si på, bakgrunnene varierte ettersom hvilken stemning vi befant oss i, når det var det skummelt så var det litt ekstra mørkt. Til og med håndholdt fyrverkeri fikk vi se da heksa, kjørende på en segway, skulle fremstilles som ekstra farlig. Kostymene var rett og slett i topp internasjonal standard, og personlig likte jeg fugleskremselet aller best.
Men det som skal sette prikken over den store i-en i en musikal er jo nettopp musikken, og sånn sett har ikke Trollmannen fra OZ en gedigen hitparade med musikalhits som mange av de andre store musikalene har. Og det er jo nettopp musikken som gjør musikalformatet så sterkt, det er musikken som skal løfte teaterstykket til de store høydepunktene i historien. Derfor blir dette mer teater enn musikal. Men misforstå meg rett her, dette var en meget severdig forestilling og barna dine kommer til å være deg evig takknemlig om du tar de med på denne. For sjelden har jeg sett et mer entusiastisk publikum i alle aldre. 
Jeg velger å sitere en unggutt på rundt ti-tolvårsalderen som jeg overhørte på vei ut etter forestillingen:
- Dette er den beste julegaven jeg har fått noen gang, mamma, og jeg ønsker meg akkurat den samme billetten til neste jul også. 
Bedre skussmål fra sitt kjernepublikum kan en ikke få. En sterk anbefaling.

Det er 24 år siden Flashdance, med Jennifer Beals i hovedrollen, herjet kinoene verden rundt. Nå er forestillingen norgesaktuell som musikal med Heidi Ruud Ellingsen i hovedrollen som Alex Owens.

Anmeldelse av René Zografos
​
Vi følger Alex, som ikke tror på at egne drømmer kan bli virkelighet. Til daglig jobber hun som sveiser med ”gutta på gulvet”. På kvelden jobber hun som danser på en bar, men drømmen er å danse profesjonelt.
Historien i seg selv er enkel og noe de fleste kan kjenne seg selv igjen i. Alex ønsker å komme inn på en audition der kun noen få utvalgte får lov til å prøvedanse, noe som virker som et umulig nåløye, men likevel er dette den store drømmen hennes.
Mange sitter nok med drømmer som kanskje ikke alltid blir til virkelighet, og sånn sett er denne musikalen en inspirasjon til alle som ønsker seg noe. Heidi Ruud Ellingsen er derfor en perfekt hovedrolleinnehaver fordi hun har en liknende bakgrunn. Dere husker henne kanskje fra NRKs TV-serie Drømmerollen i 2007 hvor hun måtte gjennom flere auditions der hun stod igjen som eneste vinner til slutt. Premien var hovedrollen som Katy Selden i musikalen Singing in the Rain.

De fleste som har fulgt Ellingsen karriere vet sikkert at hun mestrer musikalsjangeren til det fulleste. Hun fortsetter å imponere i Flashdance der hun takler alt fra dans, sang og skuespill. Ikke mange kunne tatt hennes plass i denne musikalen om noen, for det er hun som er stjernen i denne musikalen. Det er noe spesielt med Heidi, noe som man ikke helt enkelt kan sette ord på. Jeg har lyst til å trekke inn tekstfrasen ”star quality” fra musikalen Evita. En stjernekvalitet som noen få bare har uten at man vet hvorfor. Denne kvaliteten har Ellingsen.
​
Om du har opplevd Flashdance på film tidligere eller ei, spiller ingen rolle. Selv om dette er 80-tallet all over igjen med musikken og klesstilen, eller rettere sagt mangel på klesstilen, så er denne musikalen en herlig enerigbombe fra ende til annen.
Når låter som Maniac, I love Rock’n Roll og What a Feeling spilles løfter taket seg på Chateu Neuf og da er det fest for alle som en. Gøy er det også at de har lagt inn en medley helt til slutt.
Det som kanskje er nytt med musikalen sammenlignet med filmen er at den er morsommere. Og her er det verdt å nevne flere skuespillere som er med på løfte opplevelsen betraktelig som Anders Hatlo, som spiller klubbeieren Harry Green samt Hilde Lyrån, som er fremragende i sine to roller som Louise og Ms. Wilde. Verdt å merke seg er også klubbeieren CC, spilt av Mathias Luppichini, som er så mesterlig bra at man bare må hate ham. Andre som gjør det fint er Jakob Schøyen Andersen og Lene Kokai Flage som henholdsvis Jimmy og Gloria.